Fra Peterskirken i Roma
Fra Peterskirken i Roma. Italia, 2009. Foto: Morten Krogvold
Kirkerommet i de store katedraler har alltid gjort sterkt inntrykk på meg.
Oppstandelsens dag – 1. påskedag – får meg til å tenke på Roma og Peterskirken, som jeg selvsagt alltid besøker når jeg er i Roma. Atmosfæren og skjønnheten griper meg like sterkt hver gang, også fordi jeg oppsøker det hellige rom på tider som er nesten fri for støyende turister. Det vil si klokken 7 om morgenen, da de besøkende stort sett er italienere på vei til jobb som tilbringer noen minutter i stillhet før dagen begynner. Kanskje blir stillheten brutt, men da til fordel for orgelmusikk, korsang eller gudstjeneste fra de mange små kapeller i det vidunderlige rommet. For en start på dagen!
Lyset i disse sakrale rommene er krydderet i opplevelsen. Da jeg fikk tillatelse til å fotografere Michelangelos Pieta uten glassburet, som jo reduserer opplevelsen, fikk jeg også en slags mobil plattform til disposisjon. Dermed fikk jeg mulighet til å skildre rommet fra et annet vinkel – et høyere kamerastandpunkt. Lyseksplosjonen gjennom vinduene i kontrast til de små menneskene i inngangspartiet ble til det bildet jeg ønsket.
Tanker på 1. påskedag
For øyeblikket er jeg fylt av inntrykk fra en fabelaktig workshop vi arrangerte i Istanbul for få dager siden. Å komme inn i 1500 år gamle Hagia Sofia ved åpningstid før turiststrømmen, er en opplevelse som nesten er ufattelig. Skjønnheten i det gigantiske rommet er en enorm kontrast til vår tids galskap, og virker enda mer emosjonell med vissheten om klodens forfall og maktmenneskers grenseløse grådighet.
I P2 i et par dager før helligdagene begynte, kom det resultat av en undersøkelse som viser at unge mennesker født etter 2001 har større dragning mot kristendom enn på mange, mange år. De kristne skoler blir mer og mer attraktive. På vanlige skoler og ellers i samfunnet er kristendommen under press.
Vår felles hukommelse, verdier, historier, tradisjoner – vår kontakt med fortiden – er selve basen for en slags trygghet i galskapens tid. Vår felles kultur er et fundament, grunnplattformen for trygghet og humanisme.
I vårt samfunn, der regjeringen sprekkeferdig av stolthet annonserte at vi skal bli verdens mest digitale samfunn, faller Nationaltheatret sammen, behandlingen av Vikingskipsmuseet er en skamplett for oljenorge, ungdommen går seg vill i sosiale medier og ender i psykiatrien.
De store tankene forsvinner, og kompisene til Donald Trump blir applaudert inn som kilden til fremtiden.
Tusen år med kristendom er fortellingen om Norge. Selvsagt vil savnet av det ekte og spirituelle slå inn og bli en viktig del av fremtidens kunstuttrykk. Uavhengig av om du er kristen eller ikke.
I en debatt mellom Keanu Reeves og Elon Musk om kunstig intelligens, sa Reeves: «Vil en maskin noen gang vite hvordan det føles av å gå glipp av noe? Eller vite hvordan det å skape noe vakkert ut av et øyeblikk av sorg? Kreativitet oppstår ikke fra beregning, men fra erfaring, smerte, kjærlighet og håp».
Kommende workshoper
Les også
Nok et år går mot slutten. Noen tanker om uro og takknemlighet, kunst og arbeid – og en takk før vi går videre.
Julaften er et godt tidspunkt for å vende tilbake til kildene og lytte til fortidens store stemmer – som den bemerkelsesverdige Hildegard von Bingen.
Iké Udé er fotografen bak prosjektet A Radical Beauty – portretter av Nollywood-stjerner med ekstrem formbevissthet og stil.
Vera Lutter bruker pinhole-fotografi til å fange tid, lys og rom. Lang eksponering gir drømmeaktige bilder der bevegelse forsvinner.
Annie Griffiths’ fotografi av hvite pelikaner viser hvordan form, samarbeid og landskap skaper et selvstendig og harmonisk naturbilde.
«I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for andre», skriver Fjodor Dostojevskij. Og fortsetter derfra.
Zhang Kechun oppsøkte Den gule flod for å lete etter spor av en kultur som står for fall når den moderne tid visker ut historien.
Maya Deren var pioner innen eksperimentell dansefilm. Kameraet ble et medskapende uttrykk i et fritt og kompromissløst kunstnerskap.
Frode Norman arbeider i grenselandet mellom det abstrakte og det figurative. En selvlært kunstner med sterk strek og tydelig egenart.
Ekspresjonisten, kubisten, surrealisten og naivisten Paul Klee var tilsynelatende alltid påkoblet. For ham var det barnlige et ideal, noe man ser i verk som «Fish Magic».
Var Anna Atkins den første kvinnelige fotografen? Hun var i hvert fall en pioner som trosset tidens begrensninger.
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
«Verden ønsker å se seg selv åpner en verden full av av dikt, prosa og utkast. Boken om Inger Christensen er ingen pageturner, men en skattekiste man tar ut av bokhyllen når man trenger noe uventet.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.
I en by preget av frykt og fattigdom våger én lærer å tro på elevene. Filmen «Radical» gir ekte håp.
I utstillingen Spor i sjø viser Ingvar Moi grafiske trykk av gamle ror – formet av sjø og tid, og gjenskapt i stort format.
I 2009 fikk jeg mulighet til å skildre Peterskirken fra en annen vinkel – et høyere kamerastandpunkt. Lyseksplosjonen gjennom vinduene i kontrast til de små menneskene i inngangspartiet ble til det bildet jeg ønsket.
Inge Morath ble som første kvinne medlem av «gutteklubben» Magnum. Men lamaen er – dessverre – intet snapshot.
Langstrakte kropper, svevende former og et mørklagt atelier. På denne langfredagen skriver jeg om El Grecos korsfestelse.
Henry B. Goodwins bilder av Stockholm er myke, romantiske – og kompromissløse. En fotograf som ble skjøvet ut i kulden, men hentet tilbake som en klassiker.