Den første kvinnen i Magnum
A llama in Times Square. New York City, USA. 1957. Foto: Inge Morath
«Å være en av de få kvinnelige fotografene i bransjen var vanskelig simpelthen fordi ingen trodde jeg var seriøs. Hva gjør en søt jente som deg i denne bransjen?»
Inge Morath.
Imidlertid var det også en fordel i disse tider å være kvinne, de ble lettere inkludert i kunstnerkretser som for det mestre besto av menn. Morath ble populær og kurtisert – ikke minst for sin karisma og dyktighet.
Inge Morath (1923–2002) var en lynende intellektuell og modig kvinne. Hun snakket syv språk! Hun ble født i Østerrike, som på den tiden ikke var lett – men hun nektet å gå inn i Hitlers ungdomsbevegelse. Hun dro til Paris og ble nær venn av Henri Cartier-Bresson og Robert Frank, møtte fotografen Ernst Haas og ble som første kvinne medlem av «gutteklubben» Magnum.
Hun reiste mye alene, en risikosport på den tiden. I New York møtte hun dramatikeren og kulturpersonligheten Arthur Miller, som var gift med Marilyn Monroe. Morath og Monroe ble rivaler, men ikke uvenner. Morath trakk «vinnerloddet» og levde sammen med Miller til døden skilte dem ad. Sammen reiste de til Sovjetunionen. På slutten av livet dro Morath alene til Cuba.
Lamaen er intet snapshot. Dessverre, på en måte – det ville gjort bildet mye mer originalt. Morath arbeidet for en moteserie der de brukte dyr som «rekvisitter». Da fikk hun ideen til å sette lamaen i bilen og inkludere New Yorks scenografi i den absurde situasjonen. Det ser ut som om lamaen storkoser seg på sightseeing i «The Big Apple».
Mrs. Eveleigh Nash with her chauffeur at Buckingham Palace Mall. London, England. 1953. Foto: Inge Morath
Bildet av madamen og sjåføren er berømt i fotografihistorien. Klasseskillet vises i uttrykk og scenografi. Alléen skaper dybde, rom og fortelling.
Morath ble en berømt fotograf på grunn av sin faglige dyktighet, men hennes karisma og intelligens var vel de viktigste ingrediensene i hennes suksess. Egenskaper som ikke må undervurderes i denne kamerabaserte uttrykksformen.
Kommende workshoper
Les også
Nok et år går mot slutten. Noen tanker om uro og takknemlighet, kunst og arbeid – og en takk før vi går videre.
Julaften er et godt tidspunkt for å vende tilbake til kildene og lytte til fortidens store stemmer – som den bemerkelsesverdige Hildegard von Bingen.
Iké Udé er fotografen bak prosjektet A Radical Beauty – portretter av Nollywood-stjerner med ekstrem formbevissthet og stil.
Vera Lutter bruker pinhole-fotografi til å fange tid, lys og rom. Lang eksponering gir drømmeaktige bilder der bevegelse forsvinner.
Annie Griffiths’ fotografi av hvite pelikaner viser hvordan form, samarbeid og landskap skaper et selvstendig og harmonisk naturbilde.
«I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for andre», skriver Fjodor Dostojevskij. Og fortsetter derfra.
Zhang Kechun oppsøkte Den gule flod for å lete etter spor av en kultur som står for fall når den moderne tid visker ut historien.
Maya Deren var pioner innen eksperimentell dansefilm. Kameraet ble et medskapende uttrykk i et fritt og kompromissløst kunstnerskap.
Frode Norman arbeider i grenselandet mellom det abstrakte og det figurative. En selvlært kunstner med sterk strek og tydelig egenart.
Ekspresjonisten, kubisten, surrealisten og naivisten Paul Klee var tilsynelatende alltid påkoblet. For ham var det barnlige et ideal, noe man ser i verk som «Fish Magic».
Var Anna Atkins den første kvinnelige fotografen? Hun var i hvert fall en pioner som trosset tidens begrensninger.
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
«Verden ønsker å se seg selv åpner en verden full av av dikt, prosa og utkast. Boken om Inger Christensen er ingen pageturner, men en skattekiste man tar ut av bokhyllen når man trenger noe uventet.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.
I en by preget av frykt og fattigdom våger én lærer å tro på elevene. Filmen «Radical» gir ekte håp.
I utstillingen Spor i sjø viser Ingvar Moi grafiske trykk av gamle ror – formet av sjø og tid, og gjenskapt i stort format.
I 2009 fikk jeg mulighet til å skildre Peterskirken fra en annen vinkel – et høyere kamerastandpunkt. Lyseksplosjonen gjennom vinduene i kontrast til de små menneskene i inngangspartiet ble til det bildet jeg ønsket.
Inge Morath ble som første kvinne medlem av «gutteklubben» Magnum. Men lamaen er – dessverre – intet snapshot.
Langstrakte kropper, svevende former og et mørklagt atelier. På denne langfredagen skriver jeg om El Grecos korsfestelse.
Henry B. Goodwins bilder av Stockholm er myke, romantiske – og kompromissløse. En fotograf som ble skjøvet ut i kulden, men hentet tilbake som en klassiker.