«Det er lyset jeg søker»
Blomst i sne 1976 av Jacob Weidemann
Det var da jeg mistet synet at jeg virkelig så!
Det sa Weidemann til meg da jeg fotograferte ham på Ringsveen i 1991. Weidemann ble utsatt for en eksplosjon under krigen og mistet det ene øyet; han lå blindet i tre og en halv måned. «Da bestemte jeg meg for å bli maler.
Jacob Weidemann (1923–2001) er en av gigantene i norsk moderne malerkunst. Han var en av foregangspersonene innen det moderne maleriet, sammen med Inger Sitter, Carl Nesjar og noe få andre.
Han begynte å male figurativt, før han gikk over til mørke skogbunnsmotiver. «Storfuglen letter» ble kåret av Morgenbladet til et av de tolv viktigste kunstverkene i Norge.
Jeg fikk bakoversveis da jeg så den store Weidemann-mønstringen på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i 1973. Fra veggene i de to Prisma-salene eksploderte det i farger og harmoni – det var som om rommene var transparente. Mesterverker som «Veien til Jerusalem» og «Tåke i Getsemane» ble lagret i mitt sinn for alltid. Var det da jeg fikk bekreftet at sort-hvitt var min fotografiske palett?
Jacob Weidemann, kunstner. Lillehammer 1991. Foto: Morten Krogvold
Da jeg fotograferte Weidemann, fikk vi en god samtale som endte i middag – og at han malte en akvarell til meg. Han fortalte om da han begynte å male markblomster, som han kalte «Guds fingeravtrykk på jorden.»
Han fikk en enestående kontakt med naturen da han flyttet til Ringsveen på Lillehammer. På den tiden malte mange kunstnere politisk kunst – Vietnamkrigens destruksjon.
«Det var da jeg oppdaget markblomstene, som var det motsatte av krigens aggresjon. Det er det jeg bygger min kunstneriske filosofi på: markblomster! Alt innen kunsten er gjort når det gjelder form, streker og linjer. Kunstnerne har gjort det meste – men lyset blir aldri oppbrukt. Det er lyset jeg søker.»
Weidemann er nok et eksempel på at det ikke er klokt å kaste seg på kunstneriske trender.
Vil du vite mer?
Kommende workshoper
Miniworkshop i Oslo fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag. Vi avslutter med en liten utstilling på Hotel Continental og påfølgende lunsj på Theatercafeen.
Les også
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.
I en by preget av frykt og fattigdom våger én lærer å tro på elevene. Filmen «Radical» gir ekte håp.
Nyttårsaften er en tid for ærlig selvrefleksjon og ettertanke. Hvordan bruker vi egentlig våre 30 000 dager?
Julaften er den vakreste aftenen i året, men samtidig den mest brutale. På denne kvelden forsterkes alle følelser.
Ta en pause fra førjulsmaset med seks minutter musikalsk meditasjon. Dan Gibsons gregorianske toner byr på ro og refleksjon i denne hektiske tiden.
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Angèle Etoundi Essamba utfordrer klisjeer og stereotypier om afrikanske kvinner med sine sterke og poetiske fotografier.
Walter Crane skildrer havguden Neptuns kraftfulle hester som bryter frem fra bølgene i et geometrisk og ekstatisk mesterverk – inspirert av Botticelli og den prerafaelittiske bevegelsen.
Fra et hotellrom i Vågå til kunstnerisk suksess – les om Tone Bakkens reise fra fotoamatør til kunstner.
Fotografen Félix Thiollier forlot industrien for å følge lidenskapen for fotografi, kunst og arkeologi.
Edith Södergran er en av Sveriges største diktere, kjent for modernistiske verk som utforsker kjærlighet, død og lengselen etter det uoppnåelige.
André Kertész skapte poetiske stilleben, surrealistiske forvrengninger og ikoniske fotografier preget av lys, skygge og abstrakte uttrykk.
Jeg vet ikke så mye om den engelske portrettfotografen Eveleen Myers (1856–1937), men synes hun fotograferte enkelt og vakkert.
Fotografen Michael Kenna arbeider i stillhet og ensomhet, med lange eksponeringstider som skaper bilder preget av ro og dybde. Hans metode er basert på tid og tålmodighet.
Fra St. Petersburg til Beverly Hills – den begavede og selvsikre art deco-maleren Tamara de Lempicka (1898–1980) var en ekte superdiva.
Arne Ekelands «De siste skudd» er et av norsk kunsts hovedverk. Maleriet er fullt av symbolikk, med scener som kritiserer makten, men og peker mot et fremtidshåp.
Et sterkt bilde fra Hiroshima fredsmuseum minner oss om krigens redsler, atomvåpenets destruktive kraft og livene som gikk tapt i 1945.
Gro Gillesens utstilling «Tornerose» bringer døden fram i lyset med respektfulle, vakre bilder trykket på silkepapir – til ettertanke om vårt øyeblikk på jorden.
Anselm er et møte mellom de to verdenskunstnere Anselm Kiefer og Wim Wenders. Den ene er 80 år, den andre 79. De har et sanseløst trøkk begge to.
Ernst Haas var i en periode regnet som en av verdens beste fotografer, kjent for sin banebrytende bruk av farger og evne til å fange rytme i naturen.
For en tragedie at færre leser! Virginia Woolf hyller kjærligheten til bøker som en belønning i seg selv.