Cimabues korsfestelse
Crocifisso, ca. 1288.
Det er den stille, høytidelige langfredag i dag. I min ungdom var, så vidt jeg husker, Oslo et nærmest utdødd sted, og Narvesenkiosken på Østbanen – nå Oslo sentralbanestasjon – dominerte ved å være åpen.
Dette er korsfestelsesdagen, og jeg har tidligere vist forskjellige versjoner av korsfestelsen.
Cimabue (1240–1302) er grunnmuren i italiensk malerkunst, før Giotto revolusjonerte det hele få år senere. Han markerer overgangen fra bysantinske uttrykk mot tidlig italiensk renessanse, og skaper figurene mer levende og tredimensjonale enn den flate bysantinske stil.
Dette er et merkelig kunstverk. På en måte moderne og fritt, slik virkelig gamle verker ofte er. Det er svært spesielt å bivåne i virkeligheten.
Her er Kristus nesten kvinnelig i kroppen, og posituren ved hoftepartiet er absolutt feminin. Det lille ansiktet er fylt av sorg, fargene er tempera med gullbakgrunn. På den tiden var kroppene ofte forlenget, med lange armer og ben, små hoder, ofte ovale, med store uttrykksfulle øyne. Dette for å skildre åndelig eleganse og hieratisk autoritet mer enn realisme.
Det er et religiøst ikon som skulle inspirere til andakt og kontemplasjon, og verket blir sett på som et tidlig steg mot humanistisk kunst.
Ofte er skisser mer spennende enn det perfekte. Ufullendte verk kan få en ekstra dimensjon, og slitasje og ødeleggelse kan gi et kunstverk en følelse av tid og evighet.
I 1966 var det flom i Firenze. Elven Arno gikk over sine bredder, og deler av byen sto under vann – også kirken Santa Croce. Cimabues korsfestelse ble rammet og måtte restaureres. Det forandret verket - det ble på en måte mer inderlig, ekspressivt og moderne. Kristus ble «mer død». Kroppen begynte å gå i oppløsning, noe som økte dramatikken. Det hele ble råere og kommuniserte mot graven. Det var absolutt ikke meningen med verket, men uttrykket forandret korsfestelsen på en interessant måte.
Flom er jo aktuelt i vår tid med klimaforandringer. I den sammenheng er det også interessant at det internasjonale samfunn gikk sammen om en redningsaksjon for bevaring av de utsatte kunstverkene i Firenze.
Vil du vite mer?
Les mer om Cimabues verk på santacroceopera.it
Kommende workshoper
Miniworkshop i Oslo fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag. Vi avslutter med en liten utstilling på Hotel Continental og påfølgende lunsj på Theatercafeen.
Les også
Nok et år går mot slutten. Noen tanker om uro og takknemlighet, kunst og arbeid – og en takk før vi går videre.
Julaften er et godt tidspunkt for å vende tilbake til kildene og lytte til fortidens store stemmer – som den bemerkelsesverdige Hildegard von Bingen.
Iké Udé er fotografen bak prosjektet A Radical Beauty – portretter av Nollywood-stjerner med ekstrem formbevissthet og stil.
Vera Lutter bruker pinhole-fotografi til å fange tid, lys og rom. Lang eksponering gir drømmeaktige bilder der bevegelse forsvinner.
Annie Griffiths’ fotografi av hvite pelikaner viser hvordan form, samarbeid og landskap skaper et selvstendig og harmonisk naturbilde.
«I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for andre», skriver Fjodor Dostojevskij. Og fortsetter derfra.
Zhang Kechun oppsøkte Den gule flod for å lete etter spor av en kultur som står for fall når den moderne tid visker ut historien.
Maya Deren var pioner innen eksperimentell dansefilm. Kameraet ble et medskapende uttrykk i et fritt og kompromissløst kunstnerskap.
Frode Norman arbeider i grenselandet mellom det abstrakte og det figurative. En selvlært kunstner med sterk strek og tydelig egenart.
Ekspresjonisten, kubisten, surrealisten og naivisten Paul Klee var tilsynelatende alltid påkoblet. For ham var det barnlige et ideal, noe man ser i verk som «Fish Magic».
Var Anna Atkins den første kvinnelige fotografen? Hun var i hvert fall en pioner som trosset tidens begrensninger.
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
«Verden ønsker å se seg selv åpner en verden full av av dikt, prosa og utkast. Boken om Inger Christensen er ingen pageturner, men en skattekiste man tar ut av bokhyllen når man trenger noe uventet.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.
I en by preget av frykt og fattigdom våger én lærer å tro på elevene. Filmen «Radical» gir ekte håp.
Nyttårsaften er en tid for ærlig selvrefleksjon og ettertanke. Hvordan bruker vi egentlig våre 30 000 dager?
Julaften er den vakreste aftenen i året, men samtidig den mest brutale. På denne kvelden forsterkes alle følelser.
Ta en pause fra førjulsmaset med seks minutter musikalsk meditasjon. Dan Gibsons gregorianske toner byr på ro og refleksjon i denne hektiske tiden.
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Angèle Etoundi Essamba utfordrer klisjeer og stereotypier om afrikanske kvinner med sine sterke og poetiske fotografier.