Banebryteren Maya Deren
Avantgarde filmskaper, filmteoretiker, koreograf, danser, fotograf og dikter – Maya Deren (1917–1961), født Eleonora Derenkovska, var en av pionerene innen eksperimentell dansefilm. Stumfilmen «A Study in Choreography for Camera» fra 1945 var banebrytende fordi kamera ikke bare registrerte bevegelser, men ble medskapende i den koreografiske prosessen. Den er en av seks kortfilmer hun lagde som enten var stumfilmer eller kun ledsaget av musikk.
Derens familie utvandret fra Ukraina til New York i 1922. På 1940-tallet begynte hun å filme med 16 mm kamera, og sammen med sin mann Alexander Hammid gjorde hun sin første film «Meshes of the Afternoon». Den ble betraktet som en utfordring mot Hollywood, med sitt intense, korte og tette filmspråk: «Mitt budsjett er det Hollywood bruker på leppestift.»
Maya er Buddhas mor, et illusorisk vesen, og i gresk filosofi mor til Hermes og gudinne for fjell og mark. Så hennes navn er ikke uten ambisjon.
Hun lagde en rekke eksperimentelle filmer og ble en kjent skikkelse i Greenwich Village-miljøet, som var «der det skjedde». Hun utviklet seg til å bli en lederskikkelse – et ikon. Hun var sentral i kretsen rundt Marcel Duchamp, André Breton, John Cage og Anaïs Nin. Giganter i kunstens, musikkens og litteraturens verden. Finnes slike mennesker i vår tid, hvor bohemene stort sett er temmet?
Deren var et forbilde for utviklingen i New Yorks underground og kjempet for den frie filmen. «Bruk din frihet til å eksperimentere med visuelle ideer. Det er viktig å ikke bli sparket selv om du begår en feil. Du må ikke nødvendigvis ha et plot; bruk bevegelsen av vind, vann, barn, folk, heiser, baller». Det visuelle sto høyt i kurs, hun var også en fremragende fotograf.
«Divine Horsemen: The Living Gods of Haiti» er hennes mest kjente film, et filmdikt med en fortelling om mysteriet og vodouens mest hemmelige øyeblikk.
Hun oppholdt seg i lange perioder på Haiti i årene 1947–51, der hun studerte myter og åndsliv. Hva har hendt der siden hennes død? Stedet er i vår tid et lovløst katastrofeområde.
Deren gjorde ALT selv om kun ble 44 år – hun døde av hjerneblødning. For meg er hennes driv, kunnskap, dybde og hekseaktige «galskap»», mot, fantasi og arbeidsmoral nesten uforståelig.
Maya Deren er simpelthen en heltinne.
Kommende workshoper
Hovedtema på Morten Krogvold Workshop Trinn 1 er en grunnforståelse for hva fotografiet handler om – holdningen til det å skape. Kurset holdes på Hotel Wassilioff i Stavern.
Les også
Maya Deren var pioner innen eksperimentell dansefilm. Kameraet ble et medskapende uttrykk i et fritt og kompromissløst kunstnerskap.
Frode Norman arbeider i grenselandet mellom det abstrakte og det figurative. En selvlært kunstner med sterk strek og tydelig egenart.
Ekspresjonisten, kubisten, surrealisten og naivisten Paul Klee var tilsynelatende alltid påkoblet. For ham var det barnlige et ideal, noe man ser i verk som «Fish Magic».
Var Anna Atkins den første kvinnelige fotografen? Hun var i hvert fall en pioner som trosset tidens begrensninger.
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.
I en by preget av frykt og fattigdom våger én lærer å tro på elevene. Filmen «Radical» gir ekte håp.
Nyttårsaften er en tid for ærlig selvrefleksjon og ettertanke. Hvordan bruker vi egentlig våre 30 000 dager?
Julaften er den vakreste aftenen i året, men samtidig den mest brutale. På denne kvelden forsterkes alle følelser.
Ta en pause fra førjulsmaset med seks minutter musikalsk meditasjon. Dan Gibsons gregorianske toner byr på ro og refleksjon i denne hektiske tiden.
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Angèle Etoundi Essamba utfordrer klisjeer og stereotypier om afrikanske kvinner med sine sterke og poetiske fotografier.
Walter Crane skildrer havguden Neptuns kraftfulle hester som bryter frem fra bølgene i et geometrisk og ekstatisk mesterverk – inspirert av Botticelli og den prerafaelittiske bevegelsen.
Fra et hotellrom i Vågå til kunstnerisk suksess – les om Tone Bakkens reise fra fotoamatør til kunstner.
Fotografen Félix Thiollier forlot industrien for å følge lidenskapen for fotografi, kunst og arkeologi.
Edith Södergran er en av Sveriges største diktere, kjent for modernistiske verk som utforsker kjærlighet, død og lengselen etter det uoppnåelige.
André Kertész skapte poetiske stilleben, surrealistiske forvrengninger og ikoniske fotografier preget av lys, skygge og abstrakte uttrykk.
Jeg vet ikke så mye om den engelske portrettfotografen Eveleen Myers (1856–1937), men synes hun fotograferte enkelt og vakkert.
Fotografen Michael Kenna arbeider i stillhet og ensomhet, med lange eksponeringstider som skaper bilder preget av ro og dybde. Hans metode er basert på tid og tålmodighet.
Fra St. Petersburg til Beverly Hills – den begavede og selvsikre art deco-maleren Tamara de Lempicka (1898–1980) var en ekte superdiva.