Nok et år er omme

Foto: Burt Glinn

Jeg konsentrerer meg ikke om Magnum-fotografen Burt Glinn i dag, ikke minst fordi jeg aldri har hørt om mannen. Det var fotografiet som grep meg. Tittelen på bildet kjenner jeg heller ikke, men i boken om Life Magazines fotografier, kjøpt i München i 1996, finnes en tysk undertekst som er vidunderlig. Derfor søker jeg ikke opp på nett eller bruker den hyggelige ChatGPT, for i den tyske boken står det: «Ein kleiner Junge ruht sich auf einer Kinderspielfarm aus 1952.» Det må være bildets navn!

Jeg innrømmer: Når jeg ser en så inderlig vakker situasjon, savner jeg uskylden i den tiden jeg vokste opp i. Jeg smelter fullstendig, som i H.C. Andersens eventyr «Snømannen som forelsket seg i en kakkelovn». La dette fotografiet være en avskjedshilsen i årets julekalender fra Lene og meg.

Tanker på tampen

Som vanlig på årets siste dag kommer tanker, takknemlighet og uro. Uro for de rablende, gale eldre menn i dress som holder verden i sin hule hånd og kan sette i gang Ragnarok med en fingerbevegelse – men akkurat det har jeg opplevd i hele mitt voksne liv. Problemet nå er at de er flere og enda galere. Eller er det slik at vi har fått for mye tilgang på informasjon – og ikke minst spekulasjon? Som Dagbladets forside med tittelen «Slik tenker Putin». Imponerende av Dagbladets ansatte – et journalistisk mesterstykke …

Jeg føler takknemlighet for at vi bor i et land med så mange goder og stor nasjonal trygghet. Samtidig føler jeg uro for at det norske folk har mest tillit til en gruppe mennesker som vil redusere kulturlivet drastisk, minimalisere støtte til verdens fattige og prioritere ned det viktigste vi kan gi til våre etterkommere – en frisk jordklode.

Jeg er også urolig for at jeg ikke lenger tror på lokaldemokratiet, som bygger ned mest natur i Europa for kortvarige arbeidsplasser. Nå står Finnskogen for tur.

I disse svært turbulente tider må vi likevel være sjeleglade for at vi bor i Norge. Jeg har reist mye – ikke som turist, men som fotograf – og erfarer at de fleste av oss sitter på den grønne gren.

Men ikke alle. I valgkampen ble det fra enkelte politikere spredt argumenter så negative om det landet som kanskje har det tryggest og best i verden, at det kan bidra til økt misnøye og dermed bygge opp en urealistisk kravstorhet. I min levetid – og dermed alltid – har ikke Norges befolkning hatt det bedre enn i dag.

I disse tider er kunst og kultur viktigere enn noensinne. Det vet de fleste tenkende mennesker. Folk oppsøker kunst og kultur. Festivaler, Operaen, Munch- og Nasjonalmuseet er stappfulle. Vi våger til og med livet for å overvære de fabelaktige forestillingene på det vakre Nationaltheatret, med visshet om at bygget burde merkes med «RASFARE!» Jeg vet det ikke, men er overbevist om at signalbygningen som huser det nasjonale teateret er det eneste i Europa som er så falleferdig.

Arbeidet fortsetter

Selv har jeg hatt et rått arbeidsår. Ryktene gikk om en varm og tørr sommer mens jeg jobbet. Mitt nye bokmanus er levert og antatt – og jeg har fått noen desemberdager til en siste redigering.

Soli Brug er et unikt utstillingssted og tok imot mine medutstillere og meg med profesjonalitet, varme og entusiasme. Masse folk, godt salg – en begivenhet.

Nå er alle bestillinger levert. Helligdagene er snart over. Så en kort uke, før jeg skal holde to workshoper på det fantastiske Hotel Wassilioff i Stavern, beliggende i et kystlandskap så vakkert at Vårherre trolig meislet det ut for å vekke oss trauste nordmenn – den vadmel- og allværsjakkekledde befolkningen – opp av vanen som dugger pupillen, rense øynene deres og skjenke nordboerne gaven naturen og kunsten, innpakket med silkebånd.

Takk!

Kalenderen har blitt til og spredt i et godt samarbeid. Jeg vil takke min kjære datter Lene Krogvold Jonasson for design, tekstlig og billedlig ryddejob, søking etter ekstra informasjon – og for å holde meg i ørene. Takk også til Camilla Wallenius Mork for å bringe stoffet ut på de berømte sosiale medier. Og den største takk til dere som har fulgt kalenderen. Jeg setter stor pris på alle reaksjonene – det betyr mye.

Ellers vil jeg takke alle som har deltatt på workshoper og foredrag, dere som besøkte utstillingen «Det mørke lyset» på Soli Brug, og til Ole Dørje og co. Takk til Forlagshuset Vigmostad & Bjørke og Arno. Takk til Anne Lise Flavik som styrer det hele, og til mine nære workshopmedarbeidere for enestående hjelp. Tusen takk til familien, Kristin og venner – og til alle som hjelper, støtter og sender hilsener og oppmuntringer. Til kjempene der ute som presterer for kunsten, kulturen og naturen. Og en takk til skjønne Marikken, regnskapsføreren som fjerner mine økonomiske nerver, men ikke «leker butikk».

Takk også til oppegående politikere og ansatte i den norske skolen, som omsider har forstått at teknologi er fantastisk – men kun når den ikke misbrukes.

Hva bringer 2026? Jeg skal krumme nakken og sette i gang. Men i dag bivåner jeg overgangen til det nye året i bella Italia.

Riktig godt nytt år, og takk for det «gamle».

Salute.
Fra Morten

Kommende workshoper

Les også