Nyfødt til verden
Fish Magic. 1925. Malt av Paul Klee
For en kreativ type! Og trolig en helt spesiell mann.
Paul Klee (1879–1940) holdt på non-stop med å skape. Han spilte fiolin hele livet, lagde hånddukker og ble kalt ekspresjonist, kubist, surrealist og naivist. Han hadde en voldsom fantasi og konstruerte også en slags fantasimaskin. Han etterlot seg 9000 tegninger og en rekke andre kunstverk – men han var først og fremst maler.
Som ung reiste han til Italia for å studere de gamle mestere, men ble særlig opptatt av freskene til Hans von Marées, en maler jeg ikke kjente til fra før. Von Marées utførte fresker i akvariet i Napoli, noe som henrykket Klee. Han ble besatt av fisker, og de dukker ofte opp i kunsten hans.
Bildet «Fish Magic» har en herlig naivitet, med en dunkel stemning. En fantasiverden med forstørrede blomster, bisarre skikkelser og en klokke som refererer til datoen for bildets tilblivelse. Det er et bilde man kan studere lenge, fordi det på en måte er sprell levende.
Klee ville stille seg «nyfødt til verden», og ønsket å utforme «noe ganske beskjedent som ikke skulle by blyanten på tekniske problemer». Det regnet han med at ville oppta ham resten av livet. Det er altså ingen tilfeldighet at arbeidene hans kan minne om «barnekunst». Det barnlige var et ideal, akkurat som for Picasso.
Klee ble lærer ved Bauhaus, som hadde som mål å viske ut motsetningene mellom kunst og design. Han samarbeidet også med mesteren Vasilij Kandinskij i gruppen Der Blaue Reiter. Etter et opphold i Egypt forandret han igjen mye, på samme måte som opplevelsen i akvariet i Napoli hadde satt dype spor tidligere.
Det var en tøff tid han levde i, og det var ikke lett å stå på den politiske venstresiden på 1930-tallet.
Da han ble dødssyk i 1940, malte han sitt eget portrett med et smil herjet av dødsstivhet. Han arbeidet altså til det helt siste.
Det er interessant med et kreativt menneske som Klee, som trolig var påkoblet hele døgnet. Det er mye å lære av å studere hans bilder. Mannen som ville være nyfødt hele livet – primitiv.
Som kolorist var han enestående. Det samme som formgiver. Jeg tror han var instinktets maler.
Kommende workshoper
Miniworkshop i Oslo fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag. Vi avslutter med en liten utstilling på Hotel Continental og påfølgende lunsj på Theatercafeen.
Les også
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.
I en by preget av frykt og fattigdom våger én lærer å tro på elevene. Filmen «Radical» gir ekte håp.
Nyttårsaften er en tid for ærlig selvrefleksjon og ettertanke. Hvordan bruker vi egentlig våre 30 000 dager?
Julaften er den vakreste aftenen i året, men samtidig den mest brutale. På denne kvelden forsterkes alle følelser.
Ta en pause fra førjulsmaset med seks minutter musikalsk meditasjon. Dan Gibsons gregorianske toner byr på ro og refleksjon i denne hektiske tiden.
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Angèle Etoundi Essamba utfordrer klisjeer og stereotypier om afrikanske kvinner med sine sterke og poetiske fotografier.
Walter Crane skildrer havguden Neptuns kraftfulle hester som bryter frem fra bølgene i et geometrisk og ekstatisk mesterverk – inspirert av Botticelli og den prerafaelittiske bevegelsen.
Fra et hotellrom i Vågå til kunstnerisk suksess – les om Tone Bakkens reise fra fotoamatør til kunstner.
Fotografen Félix Thiollier forlot industrien for å følge lidenskapen for fotografi, kunst og arkeologi.
Edith Södergran er en av Sveriges største diktere, kjent for modernistiske verk som utforsker kjærlighet, død og lengselen etter det uoppnåelige.
André Kertész skapte poetiske stilleben, surrealistiske forvrengninger og ikoniske fotografier preget av lys, skygge og abstrakte uttrykk.
Jeg vet ikke så mye om den engelske portrettfotografen Eveleen Myers (1856–1937), men synes hun fotograferte enkelt og vakkert.
Fotografen Michael Kenna arbeider i stillhet og ensomhet, med lange eksponeringstider som skaper bilder preget av ro og dybde. Hans metode er basert på tid og tålmodighet.
Fra St. Petersburg til Beverly Hills – den begavede og selvsikre art deco-maleren Tamara de Lempicka (1898–1980) var en ekte superdiva.
Arne Ekelands «De siste skudd» er et av norsk kunsts hovedverk. Maleriet er fullt av symbolikk, med scener som kritiserer makten, men og peker mot et fremtidshåp.
Et sterkt bilde fra Hiroshima fredsmuseum minner oss om krigens redsler, atomvåpenets destruktive kraft og livene som gikk tapt i 1945.
Gro Gillesens utstilling «Tornerose» bringer døden fram i lyset med respektfulle, vakre bilder trykket på silkepapir – til ettertanke om vårt øyeblikk på jorden.
Anselm er et møte mellom de to verdenskunstnere Anselm Kiefer og Wim Wenders. Den ene er 80 år, den andre 79. De har et sanseløst trøkk begge to.