Goodwins vakre Stockholm
Kastellholmen. Fra serien Vårt Vackra Stockholm. Foto: Henry B. Goodwin.
Henry B. Goodwin (1878–1931) er en av Sveriges store fotografer – selv om han opprinnelig er tysker, født i München. Han var en portrettør av høy klasse, men det er stockholmbildene hans som er aller mest kjent.
Det er hans «softe» maleriske fotografier som gjør Goodwin så elsket – han var en såkalt piktoralist. Bildene er fotogravyr, med et uttrykk som nærmer seg kulltegninger.
Mellom årene 1915 og 1930 kom Goodwin med sin romantiske jugendestetikk til å dominere den fotografiske scenen i Sverige. Bildene hans vakte oppsikt internasjonalt, til ergrelse for dem som ble satt i skyggen.
Goodwin var nådeløs perfeksjonist, noe som ble mislikt i visse kretser. Han var besatt av sin kunst og var kompromissløs.
Hans sterke personlighet førte til at fiendene hans skjøv bildene ut i mørket etter at han falt ned en trapp og brakk benet. Han fikk komplikasjoner og døde etter noen måneder.
Men kvalitet vinner til slutt. Etter flere år i glemsel ble bildene gjenoppdaget og brakt ut i lyset, der de har fått klassikerstatus.
Goodwins bilder har en enestående skjønnhet og poesi. Avantgardkunstnerne mente de var for romantiske – men det er umulig ikke å sette pris på fotografier på dette nivået.
Kommende workshoper
Les også
John William Waterhouses Kirke ser på oss, nærmest hypnotisk, og vi er nesten klare til å ta imot koppen. Dette er øyeblikket der Odyssevs skal ta imot vinbegeret og enten bli lurt eller motstå.
Bellinis «Oppstandelsen» har en slags barnlig naivitet i mine øyne. Lett å undervurdere, men studerer vi det nøye, ser vi den skyhøye kvaliteten.
I Ettore Scolas mesterverk skildres et menneskelig vakkert, poetisk og sårbart møte mot et voldsomt politisk bakteppe.
Cimabues korsfestelse er et merkelig kunstverk. På en måte moderne og fritt, og svært spesielt å bivåne i virkeligheten.
Motivet «Pieta» er et av kunsthistoriens viktigste motiver og betyr «fromhet»; den døde Kristus i armene til den sørgende mor. Det er virkelig påskebudskapet.
Nå kan du få en virtuell omvisning i min utstilling «Det mørke lyset», som ble vist på Soli Brug i perioden 11. oktober–2. november 2025.
Nok et år går mot slutten. Noen tanker om uro og takknemlighet, kunst og arbeid – og en takk før vi går videre.
Julaften er et godt tidspunkt for å vende tilbake til kildene og lytte til fortidens store stemmer – som den bemerkelsesverdige Hildegard von Bingen.
Iké Udé er fotografen bak prosjektet A Radical Beauty – portretter av Nollywood-stjerner med ekstrem formbevissthet og stil.
Vera Lutter bruker pinhole-fotografi til å fange tid, lys og rom. Lang eksponering gir drømmeaktige bilder der bevegelse forsvinner.
Annie Griffiths’ fotografi av hvite pelikaner viser hvordan form, samarbeid og landskap skaper et selvstendig og harmonisk naturbilde.
«I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for andre», skriver Fjodor Dostojevskij. Og fortsetter derfra.
Zhang Kechun oppsøkte Den gule flod for å lete etter spor av en kultur som står for fall når den moderne tid visker ut historien.
Maya Deren var pioner innen eksperimentell dansefilm. Kameraet ble et medskapende uttrykk i et fritt og kompromissløst kunstnerskap.
Frode Norman arbeider i grenselandet mellom det abstrakte og det figurative. En selvlært kunstner med sterk strek og tydelig egenart.
Ekspresjonisten, kubisten, surrealisten og naivisten Paul Klee var tilsynelatende alltid påkoblet. For ham var det barnlige et ideal, noe man ser i verk som «Fish Magic».
Var Anna Atkins den første kvinnelige fotografen? Hun var i hvert fall en pioner som trosset tidens begrensninger.
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
«Verden ønsker å se seg selv åpner en verden full av av dikt, prosa og utkast. Boken om Inger Christensen er ingen pageturner, men en skattekiste man tar ut av bokhyllen når man trenger noe uventet.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.