Earthrise
Earthrise. Tatt 24. desember 1968. Foto: Nasa/Apollo-astronaut William Anders.
Julaften er en ettertankens aften og en fest for samvær, familie og barn. Selv om ikke alle har disse verdifulle gavene; familie og gode venner.
Litt alvor før festen begynner:
Earthrise er «det mest innflytelsesrike miljøfotografiet som noen gang er tatt». Al Gore og de fleste andre er enige om det. Bildet er tatt med et Hasselbladkamera for nøyaktig 55 år siden, av astronauten William Anders, fra romfartøyet Apollo 8. Det viser vårt hjemsted jorden og en del av månenes overflate.
Hva som har skjedd i løpet av de 55 årene er vanskelig å tenke på.
«Er en ubebodd øy en tragedie»? Spørsmålet ble stilt av den pessimistiske humoristen og filosofen Peter Wessel Zapffe – en av Norges største personligheter gjennom tidene. Jeg var så heldig å få muligheten til å fotografere ham i 1982, og tilbrakte flere timer i hans selskap.
Han fortsetter: «Er da en ubebodd planet en tragedie?»
Bildet viser menneskenes, dyenes, plantenes og naturens hjem, som egentlig er et paradis. Sett fra månen. Dikteren Rolf Jacobsen skriver: «Vi må huske på at for de døde er det de levende som er i Paradis.»
«Dette bildet bør vi alltid ha på netthinnen, uansett hva vi snakker om», skriver den danske forfatteren Carsten Jensen. «Utpining av jorden, mishandling av dyr, en ropende menneskehet – det er vår ide om paradis?»
Bildet viser vårt hjem – stedet der mennesker kriger, fråtser og ødelegger.
Tidene har alltid vært vanskelige. Min far og mor opplevde to verdenskriger, spanskesyken som tok livet av ca. 15 000 mennesker bare i Norge, og mellom 50 og 100 millioner i verden, og den kalde krigen. Men de kom seg gjennom, og skapte verdens beste hjem for mine to brødre og meg.
Mange har det vanskelig også i dag. Dessverre kommer ikke teknologien til å gjøre vår indre verden bedre. Vi kan slippe unna i noen timer – men menneskenes viktigste ting er de samme som for hundrevis av år siden.
Jeg sender en takk til skjebnen som plasserte meg i Norge. Tross middelmådighetenes hat mot kvalitet. Men Gud hvor heldige vi er som bor akkurat her!
Man må tro på menneskenes godhet, selv om det sitter langt inne. Så skal vi tro at menneskeheten igjen makter å hente seg inn, som så mange ganger før? Vi må begynne å leve etter Apache-folkets mantra: «Vi arver ikke jorden av våre forfedre. Vi låner den av våre barn.»
Nå er det jul, og det vi kan gjøre, er å verne om de vi er glade i. Oppdra våre barn til en humanistisk tankegang. Medmenneskelighet.
I dag skal vi nyte samværet, maten, vinen, hyggen, lysene i mørket, barneansiktene, stemningen og tradisjonen. Jeg sier som regissøren Ingmar Bergman før tagning: «Kom igen jävlar – nu kör vi!»
Riktig god jul fra meg og min datter Lene! Takk for at du har fulgt med på vår reise i kunstens verden. Vi håper du vender tilbake på nyttårsaften – til årets siste luke.
Les også
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.
I en by preget av frykt og fattigdom våger én lærer å tro på elevene. Filmen «Radical» gir ekte håp.
Nyttårsaften er en tid for ærlig selvrefleksjon og ettertanke. Hvordan bruker vi egentlig våre 30 000 dager?
Julaften er den vakreste aftenen i året, men samtidig den mest brutale. På denne kvelden forsterkes alle følelser.
Ta en pause fra førjulsmaset med seks minutter musikalsk meditasjon. Dan Gibsons gregorianske toner byr på ro og refleksjon i denne hektiske tiden.
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Angèle Etoundi Essamba utfordrer klisjeer og stereotypier om afrikanske kvinner med sine sterke og poetiske fotografier.
Walter Crane skildrer havguden Neptuns kraftfulle hester som bryter frem fra bølgene i et geometrisk og ekstatisk mesterverk – inspirert av Botticelli og den prerafaelittiske bevegelsen.
Fra et hotellrom i Vågå til kunstnerisk suksess – les om Tone Bakkens reise fra fotoamatør til kunstner.
Fotografen Félix Thiollier forlot industrien for å følge lidenskapen for fotografi, kunst og arkeologi.
Edith Södergran er en av Sveriges største diktere, kjent for modernistiske verk som utforsker kjærlighet, død og lengselen etter det uoppnåelige.
André Kertész skapte poetiske stilleben, surrealistiske forvrengninger og ikoniske fotografier preget av lys, skygge og abstrakte uttrykk.
Jeg vet ikke så mye om den engelske portrettfotografen Eveleen Myers (1856–1937), men synes hun fotograferte enkelt og vakkert.
Fotografen Michael Kenna arbeider i stillhet og ensomhet, med lange eksponeringstider som skaper bilder preget av ro og dybde. Hans metode er basert på tid og tålmodighet.
Fra St. Petersburg til Beverly Hills – den begavede og selvsikre art deco-maleren Tamara de Lempicka (1898–1980) var en ekte superdiva.
Arne Ekelands «De siste skudd» er et av norsk kunsts hovedverk. Maleriet er fullt av symbolikk, med scener som kritiserer makten, men og peker mot et fremtidshåp.
Et sterkt bilde fra Hiroshima fredsmuseum minner oss om krigens redsler, atomvåpenets destruktive kraft og livene som gikk tapt i 1945.
Gro Gillesens utstilling «Tornerose» bringer døden fram i lyset med respektfulle, vakre bilder trykket på silkepapir – til ettertanke om vårt øyeblikk på jorden.
Anselm er et møte mellom de to verdenskunstnere Anselm Kiefer og Wim Wenders. Den ene er 80 år, den andre 79. De har et sanseløst trøkk begge to.