Harriet Backer – hvert atom er farge
Aften, interiør. 1896. Harriet Backer. Foto: Nasjonalmuseet/Høstland, Børre.
«Hvert atom er farge» er tittelen på den store mønstringen av Harriet Backers malerier i Nasjonalmuseet i Oslo, som henger frem til 14. januar 2024. Ingen av oss vil igjen få oppleve en utstilling av dette format med pioneren Harriet Backer – så kjenn din besøkelsestid!
Harriet Backer var søster av den kjente komponisten og pianisten Agathe Backer Grøndahl – de kom fra en intellektuell familie med store åndelige ressurser. Hun var forut for sin tid som kvinne. Reiste ut og bodde lenge i Paris. Da hun returnerte til steinrøysa, utførte hun noen av de beste maleriene i norsk kunsthistorie. Det er særlig kirkeinteriørene med mennesker som løfter hennes kunst.
Jeg har skrevet om Harriet Backer tidligere, men nå har Nasjonalmuseet gjort henne mer aktuell enn noensinne. En vandring i den vakre utstillingen viser flere utsiktsbilder «fra min altan» i Hansteens gate i Oslo.
Fra 1912 til 1915 gjorde hun franskinspirerte stillebenmalerier av blomster, tallerkener og diverse gjenstander – og da mener jeg svært franskinspirerte. Noen av portrettene hennes er vakre, med en rastløshet som pirrer. Imidlertid; det som griper meg mest, er de nevnte kirkeinteriørene, og de private interiørene med vidunderlig lys og ekstraordinær fargebruk.
Som Vermeer har også Backer flere malerier med kvinner i rom som leser eller skriver hemmelighetsfulle brev – noe vår tid dessverre knapt opplever. Den lesende kvinnen ved siden av en japansk skjerm (japansk kultur erobret Europa på den tiden) og skyggen (det vi fotografer kaller slagskygge), fyller ut venstresiden av tomrommet.
Det er en stille harmoni i rommet, men skyggen og kvinnens uttrykk har en spenning i seg – det hun leser kan bety alt!
Besøk utstillingen på Nasjonalmuseet
Harriet Backer. Hvert atom er farge. (nasjonalmuseet.no)
Hun inspirerte en ny generasjon kvinner og menn i norsk kunstliv (nasjonalmuseet.no)
Miniworkshop i Oslo!
Miniworkshop i Oslo fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag. Vi avslutter med en liten utstilling på Hotel Continental og påfølgende lunsj på Theatercafeen.
Les også
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.
I en by preget av frykt og fattigdom våger én lærer å tro på elevene. Filmen «Radical» gir ekte håp.
Nyttårsaften er en tid for ærlig selvrefleksjon og ettertanke. Hvordan bruker vi egentlig våre 30 000 dager?
Julaften er den vakreste aftenen i året, men samtidig den mest brutale. På denne kvelden forsterkes alle følelser.
Ta en pause fra førjulsmaset med seks minutter musikalsk meditasjon. Dan Gibsons gregorianske toner byr på ro og refleksjon i denne hektiske tiden.
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Angèle Etoundi Essamba utfordrer klisjeer og stereotypier om afrikanske kvinner med sine sterke og poetiske fotografier.
Walter Crane skildrer havguden Neptuns kraftfulle hester som bryter frem fra bølgene i et geometrisk og ekstatisk mesterverk – inspirert av Botticelli og den prerafaelittiske bevegelsen.
Fra et hotellrom i Vågå til kunstnerisk suksess – les om Tone Bakkens reise fra fotoamatør til kunstner.
Fotografen Félix Thiollier forlot industrien for å følge lidenskapen for fotografi, kunst og arkeologi.
Edith Södergran er en av Sveriges største diktere, kjent for modernistiske verk som utforsker kjærlighet, død og lengselen etter det uoppnåelige.
André Kertész skapte poetiske stilleben, surrealistiske forvrengninger og ikoniske fotografier preget av lys, skygge og abstrakte uttrykk.
Jeg vet ikke så mye om den engelske portrettfotografen Eveleen Myers (1856–1937), men synes hun fotograferte enkelt og vakkert.
Fotografen Michael Kenna arbeider i stillhet og ensomhet, med lange eksponeringstider som skaper bilder preget av ro og dybde. Hans metode er basert på tid og tålmodighet.
Fra St. Petersburg til Beverly Hills – den begavede og selvsikre art deco-maleren Tamara de Lempicka (1898–1980) var en ekte superdiva.
Arne Ekelands «De siste skudd» er et av norsk kunsts hovedverk. Maleriet er fullt av symbolikk, med scener som kritiserer makten, men og peker mot et fremtidshåp.
Et sterkt bilde fra Hiroshima fredsmuseum minner oss om krigens redsler, atomvåpenets destruktive kraft og livene som gikk tapt i 1945.
Gro Gillesens utstilling «Tornerose» bringer døden fram i lyset med respektfulle, vakre bilder trykket på silkepapir – til ettertanke om vårt øyeblikk på jorden.
Anselm er et møte mellom de to verdenskunstnere Anselm Kiefer og Wim Wenders. Den ene er 80 år, den andre 79. De har et sanseløst trøkk begge to.