Nobelprisen i litteratur 2023 går til Jon Fosse!
Denne marsdagen var en av de verste i mitt liv, av grunner jeg ikke skal gå inn på her. Hvor fantastisk da å kunne utøve mitt fag i møte med en av verdens største forfattere, i Statens æresbolig for kunstnere – Grotten!
Jeg fotograferte Jon Fosse (født 1959) til min store utstilling «Image» på Nasjonalbiblioteket i 2016, der tema var forfatterportretter. Etterpå mottok jeg en tekstmelding: «Takk for at du tok bilde av meg. Frå Jon Fosse.»
Det er en stor begivenhet for norsk åndsliv når Jon Fosse i dag mottar verdens mest prestisjefylte kunstnerpris: Nobelprisen i litteratur.
Fosse er oppvokst på et lite sted ved Hardangerfjorden, og skriver om de små og enkle ting som blir til de mest vesentlige: menneskers konflikter, lengsel, savn og ensomhet i fellesskapet. Kjærligheten, naturen og døden.
Her er det ikke mye slåsskamper, massedrap, teknologi og støy – men pauser, stillhet og ettertenksomhet. Den nisjen har gjort Fosse verdensberømt.
Jeg er på ingen måte litteraturviter, men i kunsten er det slik at de beste står på forgjengeres gigantiske skulder. Kan det være at James Joyces skuldre bar nobelprisvinner Samuel Beckett, som i sin tur løftet en annen nobelprisvinner, nemlig Harold Pinter? Og at Fosse har videreutviklet disse tankene til sitt eget univers, på sitt grunnspråk nynorsk?
Vi ble vel alle grepet under nobelforedraget, som tok utgangspunkt i hans skrekkopplevelse med tvungen høytlesning på skolen som barn. Har du ikke sett det, finner du det på YouTube.
Det blir sagt om Fosses diktning at den utvikler seg fra tidsånden og inn i litteraturen. Et tankekors for bildekunstens yppersteprester, som nærmest krever at kunsten skal være tidsriktig?
Noen tanker og uttalelser fra Fosse – fra foredraget til intervjuer og nedtegnelser til den herlige boken «Ulyzes: frå skissebøkene – Oddvar Torsheim i samtale med Jon Fosse». Med Torsheims sitat «Nei, heller ikkje eg har lest Ulysses!»
Fosse kommer inn på hva som hender i tiden mellom våken tilstand og søvnen.
«Det vi tenker er det som aldri blir sagt.»
«Aldri skrive for å koma inn i meg sjølv – men bort frå meg sjølv.»
Han er opptatt av «den tause talen».
Ordet «pause» – hva en pause kan bety.
Han sier «Å skrive for meg er lytting.»
Han er inne på temaet «kunstens kraft».
«Eg skulle ikkje la verken medgang eller motgang gå inn på meg», sier han til Torsheim. «Eg skulle holde på med mitt uansett. Og etter kvart har eg hatt veldig mykje medgang, og den innsikta at eg ikkje skulle la det påverka meg; har vore veldig viktig.»
Fosse sier om å lese skjønnlitteratur: «Viss eg les skjønnlitteratur er det alltid litt – kva er det Ibsen sier – ikke for at sluge, men for at se hvad man kan bruge.»
Om stillhet: «og så stilla , at det er stilt. Då kan du seia at – eg kan i all fall seia at – du kan høyra Gud tala. Då kan du høyre Guds røyst. Og den er helt taus. Den sier ingenting. Viss du ser på fjorden lenge nok, så kan du høyra det.
Men den sier ikkje noko bestemt.»
I min stue står fjernsynet på store deler av denne helgen, der NRK sender «Jon Fosse ord for ord». Skuespillere fra Det Vestnorske Teateret, Den Nationale Scene, Teater Vestland og Det Norske Teateret bytter på å stå på scenen og lese opp Fosses dramatikk.
Det skulle i vår tid være helt utenfor enhver marketstenkning og tidsånd. Men jeg gripes av det og føres inn i en slags hypnotiserende tilstand av storheten i hverdagslige hendelser.
Vil du vite mer?
Les mer om Jon Fosse på samlaget.no
Jon Fosse: 2023 Nobel Prize lecture in literature (youtube.com)
Miniworkshop i Oslo!
Miniworkshop i Oslo fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag. Vi avslutter med en liten utstilling på Hotel Continental og påfølgende lunsj på Theatercafeen.
Les også
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.
I en by preget av frykt og fattigdom våger én lærer å tro på elevene. Filmen «Radical» gir ekte håp.
Nyttårsaften er en tid for ærlig selvrefleksjon og ettertanke. Hvordan bruker vi egentlig våre 30 000 dager?
Julaften er den vakreste aftenen i året, men samtidig den mest brutale. På denne kvelden forsterkes alle følelser.
Ta en pause fra førjulsmaset med seks minutter musikalsk meditasjon. Dan Gibsons gregorianske toner byr på ro og refleksjon i denne hektiske tiden.
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Angèle Etoundi Essamba utfordrer klisjeer og stereotypier om afrikanske kvinner med sine sterke og poetiske fotografier.
Walter Crane skildrer havguden Neptuns kraftfulle hester som bryter frem fra bølgene i et geometrisk og ekstatisk mesterverk – inspirert av Botticelli og den prerafaelittiske bevegelsen.
Fra et hotellrom i Vågå til kunstnerisk suksess – les om Tone Bakkens reise fra fotoamatør til kunstner.
Fotografen Félix Thiollier forlot industrien for å følge lidenskapen for fotografi, kunst og arkeologi.
Edith Södergran er en av Sveriges største diktere, kjent for modernistiske verk som utforsker kjærlighet, død og lengselen etter det uoppnåelige.
André Kertész skapte poetiske stilleben, surrealistiske forvrengninger og ikoniske fotografier preget av lys, skygge og abstrakte uttrykk.
Jeg vet ikke så mye om den engelske portrettfotografen Eveleen Myers (1856–1937), men synes hun fotograferte enkelt og vakkert.
Fotografen Michael Kenna arbeider i stillhet og ensomhet, med lange eksponeringstider som skaper bilder preget av ro og dybde. Hans metode er basert på tid og tålmodighet.
Fra St. Petersburg til Beverly Hills – den begavede og selvsikre art deco-maleren Tamara de Lempicka (1898–1980) var en ekte superdiva.
Arne Ekelands «De siste skudd» er et av norsk kunsts hovedverk. Maleriet er fullt av symbolikk, med scener som kritiserer makten, men og peker mot et fremtidshåp.
Et sterkt bilde fra Hiroshima fredsmuseum minner oss om krigens redsler, atomvåpenets destruktive kraft og livene som gikk tapt i 1945.
Gro Gillesens utstilling «Tornerose» bringer døden fram i lyset med respektfulle, vakre bilder trykket på silkepapir – til ettertanke om vårt øyeblikk på jorden.
Anselm er et møte mellom de to verdenskunstnere Anselm Kiefer og Wim Wenders. Den ene er 80 år, den andre 79. De har et sanseløst trøkk begge to.
Jon Fosse er en av Norges største kunstnere og verdens mest spilte nålevende dramatiker. Han er også et praktfullt menneske.