Svein Kojan – min viktigste læremester
Kopi av John Singer Sargents maleri «Lady Helen Vincent, Viscountess D’Abernon» av Svein Kojan. Originalen henger i Birmingham Museum of Art i Alabama i USA.
Svein Kojan (født 1947) er min viktigste læremester – uten hans påvirkning og kunnskap ville mitt liv vært totalt annerledes.
Jeg møtte denne kulturpersonligheten i Statens Filmsentral i 1970, og vi arbeidet sammen der i tolv år. Jeg var en kulturhungrig ung mann som møtte en svært original herre tre år eldre meg selv.
Denne mannen var som om han kom fra en annen helt annen tid – breddfull av kultur. Suveren innsikt i bildekunst, arkitektur, litteratur og musikk, og med en evne til å sette pris på bordets gleder, noe i glasset – og kvinner. Dette verbale geniet, stappfull av humor og med et brennende krav om kvalitet, ble en venn og klippe i mitt liv.
Mens hele Norge var opptatt med skøyte-VM på Bislet, Femmila i Holmenkollen eller landskamper i fotball, tuslet Svein Kojan, i selskap med en håndfull eldre damer med napoleonskake i blikket, rundt i salene på Nasjonalgalleriet eller Kunstindustrimuseet.
I tolv år kjørte altså Kojan og Krogvold land og strand rundt i en gul, løvemerket folkevognbuss fullastet med lysutstyr og et stort 4,5 platekamera. Vi arbeidet med kirkeinteriører, de store museer og institusjoner, Arkitekthøgskolen – det var en kulturell dannelse uten sidestykke.
Også turer til karbonadedisken i Statens kantiner ble det rom for.
Kojan er ypperlig fotograf, film-dokumentarist, bildekunstner, håndverker, instrumentmaker, smykkekunstner, snekker – han skriver fabelaktig og er kanskje landets beste taler når han er i slag. Han er selvsagt også en mester i oppussing og har opprustet og utbygd leiligheter – noe som har brakt ham fra arbeiderbolig i Valdresgate på 35 kvadratmeter, til et eventyrlig hus nær Frognerparken med en ekte Mercedes-Benz parkert i forgården (Kojan vil da øyeblikkelig påpeke at den flotte doningen er 35 år gammel og moden for opphogging). En nøktern statslønn som inntekt hadde neppe holdt til den boligstandarden.
I sin pensjonisttilværelse tilbringer han timer i sitt atelier i det fyrstelig huset på beste Vestkant. Der arbeider han med å kopiere de gamle mestere, med den samme håndverksmessige teknikken de brukte til preparering av lerret og farger. «En hobby», sier Kojan. Han arbeider også med nye, personlige portretter.
Det underlige er at kulturpersonligheten Svein Kojan har like mye selvtillit som en tenåringspike på vei til et nyttårsball.
Jeg gir resten av oppmerksomheten til Kojan selv:
«Man skal være håpløst naiv for å slå seg ned ved de store mesteres føtter og prøve å få noe til. Men det lar seg ikke benekte at det er akkurat det jeg har gjort. Stakkars mann. Altså litt som i gamle dager på 1500-tallet, gå i lære å prøve å trenge inn i den ugjennomtrengelige alkymi og den nibmus som omgir disse kunstnerne. For tre–fire år siden la jeg meg til denne uvanen og har siden ikke maktet å holde opp.»
Om bildet i toppen:
«Den tynne og bleke piken som støtter seg til en søyle iført perlekjede og sort kjole, forestiller Lady Helen Vincent, Viscountess D’Abernon. Hun møtte maleren John Singer Sargent i Venezia. Bildet er malt i 1904 i hennes leilighet i et palass ved Canal Grande. Britiske sosietetskvinner i omgang med markante skikkelser som Henry James hjemme i London, var jevnlig omkring på sine dannelsesreiser, og dette samfunnssjikt utgjorde samtidig Singer Sargents oppdragsgivere.
Men hun kunne mer enn å ta seg godt ut, under første verdenskrig gjorde hun en stor innsats som anestesisykepleier, og var med på å redde livet til mange lemlestede soldater.
Nederst til venstre i bildet sees kanalens turkise vann mellom balustradene utenfor leiligheten hennes.»
Vil du vite mer?
Se filmen Copying Peter Paul Rubens om Svein Kojans arbeid.
Les også
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
Et fryst øyeblikk fra et familiekarneval tidlig på 1900-tallet. Hvem var barna – og hva forteller Josefina Olivers bilder og dagbøker oss?
Man Ray sprengte grensene for fotografi. Solariserte portretter, Rayogrammer og full kunstnerisk frihet gjorde ham til en banebryter.
Helene Fjell viser sitt presise håndverk i et lite kvinneportrett – en kombinasjon av fotografi og tegning på japansk papir med 22 karats gull.
Et brennende kaos i Lagos, fanget med nådeløs skjønnhet. Akintunde Akinleyes prisvinnende bilde viser fotografiets paradoks i all sin kraft.
I en by preget av frykt og fattigdom våger én lærer å tro på elevene. Filmen «Radical» gir ekte håp.
Nyttårsaften er en tid for ærlig selvrefleksjon og ettertanke. Hvordan bruker vi egentlig våre 30 000 dager?
Julaften er den vakreste aftenen i året, men samtidig den mest brutale. På denne kvelden forsterkes alle følelser.
Ta en pause fra førjulsmaset med seks minutter musikalsk meditasjon. Dan Gibsons gregorianske toner byr på ro og refleksjon i denne hektiske tiden.
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Angèle Etoundi Essamba utfordrer klisjeer og stereotypier om afrikanske kvinner med sine sterke og poetiske fotografier.
Walter Crane skildrer havguden Neptuns kraftfulle hester som bryter frem fra bølgene i et geometrisk og ekstatisk mesterverk – inspirert av Botticelli og den prerafaelittiske bevegelsen.
Fra et hotellrom i Vågå til kunstnerisk suksess – les om Tone Bakkens reise fra fotoamatør til kunstner.
Fotografen Félix Thiollier forlot industrien for å følge lidenskapen for fotografi, kunst og arkeologi.
Edith Södergran er en av Sveriges største diktere, kjent for modernistiske verk som utforsker kjærlighet, død og lengselen etter det uoppnåelige.
André Kertész skapte poetiske stilleben, surrealistiske forvrengninger og ikoniske fotografier preget av lys, skygge og abstrakte uttrykk.
Jeg vet ikke så mye om den engelske portrettfotografen Eveleen Myers (1856–1937), men synes hun fotograferte enkelt og vakkert.
Fotografen Michael Kenna arbeider i stillhet og ensomhet, med lange eksponeringstider som skaper bilder preget av ro og dybde. Hans metode er basert på tid og tålmodighet.
Fra St. Petersburg til Beverly Hills – den begavede og selvsikre art deco-maleren Tamara de Lempicka (1898–1980) var en ekte superdiva.
Arne Ekelands «De siste skudd» er et av norsk kunsts hovedverk. Maleriet er fullt av symbolikk, med scener som kritiserer makten, men og peker mot et fremtidshåp.
Et sterkt bilde fra Hiroshima fredsmuseum minner oss om krigens redsler, atomvåpenets destruktive kraft og livene som gikk tapt i 1945.
Gro Gillesens utstilling «Tornerose» bringer døden fram i lyset med respektfulle, vakre bilder trykket på silkepapir – til ettertanke om vårt øyeblikk på jorden.
Anselm er et møte mellom de to verdenskunstnere Anselm Kiefer og Wim Wenders. Den ene er 80 år, den andre 79. De har et sanseløst trøkk begge to.