Fotografen Martine Franck
Swimming Pool designed by Alain Capeilleres, Le Brusc, Var, France, 1976. Foto: Martine Franck.
Kona til Henri Cartier-Bresson! Til og med hustru nummer to.
Men den britisk-belgiske fotografen Martine Franck (1938–2012) trivdes ikke i skyggen av sin 30 år eldre og verdensberømte ektemann. Selv om de hadde et godt forhold, la hun ikke skjul på at hun satte hans karriere foran egen utvikling.
Cartier-Bresson er kanskje den mest kjente dokumentarfotografen gjennom alle tider. Han var den som innførte begrepet «the decisive moment» – det avgjørende øyeblikk.
Paret hadde en datter sammen, og jeg har vel på følelsen at hun skiftet flere bleier enn den eldre maestro.
Franck hadde dog ingen grunn til å føle seg underlegen. Hun begynte å lære kunsthistorie som 14-åring, og fortsatte med det fordi «jeg hadde en lærer som galvaniserte meg». Hun fortsatte studiene da hun flyttet fra London til Paris, og skrev en avhandling om «Kubismens innflytelse på skulpturens utvikling».
Hun begynte med fotografi og var tilknyttet bildebyrået Magnum i en årrekke. Hun arbeidet med Robert (Bob) Wilson – en av verdens beste teaterregissører. Hun gjorde flere prosjekter, ikke minst blant munker i Tibet.
I et intervju uttalte hun: «To be a photographer, you need a good eye, an understanding of composition, a sense of compassion, and commitment».
Franck ble rammet av beinkreft i 2010 og døde to år senere.
Bildet fra bassenget er et ikonisk bilde. Det gledet nok ektemannen, som messet om geometri i fotografiet igjen og igjen. Scenen er ikke spektakulær; en mann i en hengekøye ved et basseng, en person som tøyer og bøyer, en kvinne som lar seg steke av solen, og et par i bakgrunnen, også i en hengekøye. Men Martine Franck så formen og maktet å bytte film i rette øyeblikk.
For dette er jo form og geometri på høyeste nivå! Den betraktende mannen, hvis bevegelse returneres i skyggen – den gjennomsiktige hengekøyen som fortsetter mot høyre – det flislagte underlaget som spiller i en noe lysere tone mellom skyggene.
Den gymnastikkutøvende kommuniserer mot den solbadende, og øyet føres mot de to i bakgrunnen. Det skyldes de to linjene på venstre side, som spiller opp mot linjen i det flislagte underlaget som berører ryggen til den aktive personen. I tillegg ligger (svever) den runde formen ved den solbadende opp mot de tre runde lampene til høyre i bildet.
Et geometrisk mesterverk som brukes til å få oss interessert i hva som skjer.
Vil du vite mer?
Bli med til Venezia!
Les også
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!