Korsfestelsesscenen fra Andrej Rubljov
På korsfestelsesdagen passer det å vise en annen type skildring av det store dramaet enn i maleriet.
Ingmar Bergman mente at «Andrej Rubljov» av den russiske mesterregissøren Andrej Tarkovskij er verdens beste film. Tarkovskij er en kunstner som har vært med på å berike mitt liv og forme meg som menneske og fotografisk kunstner.
Filmens historie er fra 1400-tallet. Hovedpersonen er en munk som ble den mest kjente ikonmaleren i historien.
I filmklippet vandrer Kristus med korset i et snølandskap, i en sovjetisk landsby. Mye minner om Pieter Brueghels bondebyer, noen komposisjoner er inspirert av Tintoretto, og noen av landskapene kan ha et snev av El Grecos uro. Men mest av alt er dette russisk.
I det fantastiske helbildet med Kristus bærende på korset, og det sparsommelige følget, blir den mørke sanden som kontrasterer snøen, et symbol på Kristi blod. De sørgende kvinnene er skildret ømt, i bakgrunnen er det hester, mennesker med daglige gjøremål og et smilende barn. Tarkovskij skaper drømmeaktige tablåer, visuelt vakre bilder, og lange tagninger som aktiviserer publikums fantasi og konsentrasjon.
Det er publikum som skal tolke, ikke skuespillerne. Tarkovskij ville være en servitør som fant de beste råvarene og overlot til publikum å behandle dem. Han var en lysets poet, han ønsket at vi skal se filmene hans på samme måte som man lytter til Bachs musikk, betrakter stjernehimmelen, beundrer et vakkert landskap eller ser utover havet.
Tarkovskij vandrer i sine filmer mellom drøm og virkelighet med den største selvfølge. For ham er drømmene like virkelige som logikken i det ordinære livet – om ikke viktigere. Hans syv filmer har et spirituelt utgangspunkt med referanser til verdenskunsten, litteraturen og bibelen. Han omgås uten sjenanse temaer som liv og død, Gud og kjærlighet.
Fra hans dagbok:
«Det er feil å snakke om kunstneren som “søker” sitt tema. Emnet modnes inne i ham eller henne som frukten, og begynner å kreve et uttrykk. Som et barn fødes.»
Han kom ofte tilbake til Goethe, som fremholdt at det er like vanskelig å lese en god bok som å skrive den. I dagboken skrev han: «Det er jo alltid lett å filme vakre scener, for effektens og applausens skyld … men det behøves bare noen skritt i den retningen før man er fortapt.»
George Hoyningen-Huene (1900–1968) var en mester i det fotografiske faget. Han arbeidet i storformat og var en lysmester av rang.