Louis Faurers Bowing for the Vogue collections
«Bowing for the Vogue collections». Paris 1972. Foto: Louis Faurer.
Original kunst springer ut fra sinnet og formidler samfunnets forvirring, fra selvtilfredshet, griskhet og grådighet til tillit, håp og kjærlighet.
Louis Faurer
Jeg må innrømme at jeg vet lite om den amerikanske fotografen Louis Faurer. Men da jeg så boken «Appearances: Fashion Photography Since 1945» i en bokhandel i New York, kjøpte jeg den umiddelbart på grunn av omslaget.
Et makeløst bilde, tidløst med en elegant abstraksjon.
Den lange lukkertiden skildrer lysets bevegelse mot modellens kjole – er det silke? Kroppens harmoniske bevegelse i kjolestoffet omskapes til en sødmefylt helhet.
Som en drøm.
Faurer var berømt i sin tid, selv om han var sjenert. Venn av flere av toppfotografene og kunstnerne.
Han arbeidet også som gatefotograf. Jeg har sveipet kjapt gjennom gatefotografiene hans på nettet, og synes de er midt på treet. Men motebildene har noe eget. «Bowing for the Vogue collections» er et av mine favorittfotografier.
John William Waterhouses Kirke ser på oss, nærmest hypnotisk, og vi er nesten klare til å ta imot koppen. Dette er øyeblikket der Odyssevs skal ta imot vinbegeret og enten bli lurt eller motstå.
Bellinis «Oppstandelsen» har en slags barnlig naivitet i mine øyne. Lett å undervurdere, men studerer vi det nøye, ser vi den skyhøye kvaliteten.
I Ettore Scolas mesterverk skildres et menneskelig vakkert, poetisk og sårbart møte mot et voldsomt politisk bakteppe.
Cimabues korsfestelse er et merkelig kunstverk. På en måte moderne og fritt, og svært spesielt å bivåne i virkeligheten.
Motivet «Pieta» er et av kunsthistoriens viktigste motiver og betyr «fromhet»; den døde Kristus i armene til den sørgende mor. Det er virkelig påskebudskapet.
I utstillingen Spor i sjø viser Ingvar Moi grafiske trykk av gamle ror – formet av sjø og tid, og gjenskapt i stort format.
I 2009 fikk jeg mulighet til å skildre Peterskirken fra en annen vinkel – et høyere kamerastandpunkt. Lyseksplosjonen gjennom vinduene i kontrast til de små menneskene i inngangspartiet ble til det bildet jeg ønsket.
Inge Morath ble som første kvinne medlem av «gutteklubben» Magnum. Men lamaen er – dessverre – intet snapshot.
Langstrakte kropper, svevende former og et mørklagt atelier. På denne langfredagen skriver jeg om El Grecos korsfestelse.
Henry B. Goodwins bilder av Stockholm er myke, romantiske – og kompromissløse. En fotograf som ble skjøvet ut i kulden, men hentet tilbake som en klassiker.
