Rose Finn-Kelcey: The restless image
«The restless image: a discrepancy between the seen position and the felt position». 1975. Foto: Rose Finn-Kelcey.
Nå kommer våren! Vi jubler for lys og livsglede!
Bildet viser en kvinne som står på hendene på en strand. Livsglede?
Rose Finn-Kelcey, som vokste opp i en stor bondefamilie, har en dypere mening med dette verket. Hun arbeidet som konsept- og performancekunstner og var opptatt av ironisk humor i kombinasjon med dyp seriøsitet. Hennes teorier er interessante, men for omfattende til å komme inn på her.
Bildet: Hendene er plantet på jorden, beina peker mot himmelen, sanden er tørr, tidevannet har ikke kommet tilbake. Kjolen blafrer mot venstre og skaper en abstrakt form. Stranden er tom. Eller – nei; ser man godt etter, er det en prikk i det fjerne, en mørkkledd skikkelse.
Finn-Kelcey tilbrakte mye tid som barn på denne stranden. Ideen til bildet kom da hun så et fotografi av sin mor som ung, der hun står tilsynelatende bekymringsløs på den samme stranden sammen med en venn.
Hun er borte for alltid.
Lykke og sorg. Tidens tann.
John William Waterhouses Kirke ser på oss, nærmest hypnotisk, og vi er nesten klare til å ta imot koppen. Dette er øyeblikket der Odyssevs skal ta imot vinbegeret og enten bli lurt eller motstå.
Bellinis «Oppstandelsen» har en slags barnlig naivitet i mine øyne. Lett å undervurdere, men studerer vi det nøye, ser vi den skyhøye kvaliteten.
I Ettore Scolas mesterverk skildres et menneskelig vakkert, poetisk og sårbart møte mot et voldsomt politisk bakteppe.
Cimabues korsfestelse er et merkelig kunstverk. På en måte moderne og fritt, og svært spesielt å bivåne i virkeligheten.
Motivet «Pieta» er et av kunsthistoriens viktigste motiver og betyr «fromhet»; den døde Kristus i armene til den sørgende mor. Det er virkelig påskebudskapet.
I utstillingen Spor i sjø viser Ingvar Moi grafiske trykk av gamle ror – formet av sjø og tid, og gjenskapt i stort format.
I 2009 fikk jeg mulighet til å skildre Peterskirken fra en annen vinkel – et høyere kamerastandpunkt. Lyseksplosjonen gjennom vinduene i kontrast til de små menneskene i inngangspartiet ble til det bildet jeg ønsket.
Inge Morath ble som første kvinne medlem av «gutteklubben» Magnum. Men lamaen er – dessverre – intet snapshot.
Langstrakte kropper, svevende former og et mørklagt atelier. På denne langfredagen skriver jeg om El Grecos korsfestelse.
Henry B. Goodwins bilder av Stockholm er myke, romantiske – og kompromissløse. En fotograf som ble skjøvet ut i kulden, men hentet tilbake som en klassiker.
