Tintorettos siste måltid
Nattverden av Tintoretto. 1594.
God påske!
Jeg sitter langt fra fjellheimen og skriver dette. Påsken er tid for ro, fordypelse, arbeid og noe godt på bordet.
Det er mange grunner til å reise til Venezia. En viktig grunn er å studere Tintorettos gigantiske livsverk.
Tintoretto er overalt i Venezia – hva den mannen maktet å utrette, er ubegripelig! Jeg har skrevet om hans Korsfestelse tidligere, det gigantiske maleriet i Scuola di San Rocco i Venezia. I Dogepalasset finner du blant annet Dommedag, med over 500 figurer og 24 x 7 meter stort.
Nattverden – Jesu siste måltid – ble skapt i Tintorettos siste leveår. Fullt trøkk hele veien. Denne festen tar nesten pusten fra betrakteren. Aldri tidligere var den alvorstunge stunden fra Det nye testamentet malt på en slik måte.
Jesus er langt inne i bildet, det er glorien som gjør at vi oppfatter ham. Kunstnerens standpunkt («kamerastandpunkt») er relativt høyt, og maleriet har et nesten vidvinkelpreg som skaper et voldsomt perspektiv.
Det er buffet – menn spiser maten, kvinner serverer, og det er skikkelig rock and roll.
John William Waterhouses Kirke ser på oss, nærmest hypnotisk, og vi er nesten klare til å ta imot koppen. Dette er øyeblikket der Odyssevs skal ta imot vinbegeret og enten bli lurt eller motstå.
Bellinis «Oppstandelsen» har en slags barnlig naivitet i mine øyne. Lett å undervurdere, men studerer vi det nøye, ser vi den skyhøye kvaliteten.
I Ettore Scolas mesterverk skildres et menneskelig vakkert, poetisk og sårbart møte mot et voldsomt politisk bakteppe.
Cimabues korsfestelse er et merkelig kunstverk. På en måte moderne og fritt, og svært spesielt å bivåne i virkeligheten.
Motivet «Pieta» er et av kunsthistoriens viktigste motiver og betyr «fromhet»; den døde Kristus i armene til den sørgende mor. Det er virkelig påskebudskapet.
I utstillingen Spor i sjø viser Ingvar Moi grafiske trykk av gamle ror – formet av sjø og tid, og gjenskapt i stort format.
I 2009 fikk jeg mulighet til å skildre Peterskirken fra en annen vinkel – et høyere kamerastandpunkt. Lyseksplosjonen gjennom vinduene i kontrast til de små menneskene i inngangspartiet ble til det bildet jeg ønsket.
Inge Morath ble som første kvinne medlem av «gutteklubben» Magnum. Men lamaen er – dessverre – intet snapshot.
Langstrakte kropper, svevende former og et mørklagt atelier. På denne langfredagen skriver jeg om El Grecos korsfestelse.
Henry B. Goodwins bilder av Stockholm er myke, romantiske – og kompromissløse. En fotograf som ble skjøvet ut i kulden, men hentet tilbake som en klassiker.
