Fotografen Anders Beer Wilse
Drøbak, Dr. Morteruds vaktavløsning. 1915. Foto: Anders Beer Wilse.
Det er som et scenebilde fra en opera – Puccinis «La Boheme», tredje akt – eller en teateroppsetning fra en av russerne. Lyset, kulden, slitet – Anders Beer Wilse (1865–1949) var der!
«Hvis du tror du tenker noe helt nytt som ingen andre har vært inne på, bør du ta deg en tur på biblioteket.» Det var Thomas Hylland Eriksen som skrev noe i den retning.
Som kunstner kommer man fort ned på jorden hvis man våger å gå tilbake i tid og studere de gamle mestere.
«Wilse er den første som så fotografiets ubegrensede muligheter og tok konsekvensen av det», skriver Roger Erlandsen i sin bok «Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet!» om fotografiets første hundre år i Norge, 1839–1940.
Wilse etterlot seg over 20 000 glassplater og negativer.
Han emigrerte til USA i 1884, var jernbaneingeniør, landmåler og karttegner, og startet sin fotografiske virksomhet i Christiania i 1901. Deretter reiste han rundt i hele Norge og fotograferte landskaper, arkitektur, stemningsbilder og portretter.
Selv om han hadde et studio i Oslo, kalte han seg «friluftsfotograf». Etter hvert viet han seg også til oppgaven med å fotografere samtidens menn og kvinner.
Var Anna Atkins den første kvinnelige fotografen? Hun var i hvert fall en pioner som trosset tidens begrensninger.
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
Det er sjelden man ser en følsomhet og fargebruk med slik innlevelse som Fra Angelico viser i dette verket.
«Verden ønsker å se seg selv åpner en verden full av av dikt, prosa og utkast. Boken om Inger Christensen er ingen pageturner, men en skattekiste man tar ut av bokhyllen når man trenger noe uventet.
Et blikk på fotografen og filmskaperen Jens Edgar Haugen – hans uforklarlige talent, drivkraft og arbeidskapasitet.
En varm og engasjerende film om unge kvinnelige musikere i Venezia på 1800-tallet – og om talentene som aldri fikk slippe til i en mannsstyrt verden.
Jeg lover – har du først sett Giovanni Segantinis maleri «De slette mødre», glemmer du det aldri!
