Filmtips: Camille Claudel
Det spiller ingen rolle hvordan været er i påsken. Er det fint, er man ute. Er det dårlig, er man inne. Da har man bøker, filmer og tid.
Min anbefaling i dag er filmen Camille Claudel fra 1988, med Isabelle Adjani og Gérard Depardieu i hovedrollene. Regissert av Bruno Nuytten.
Camille Claudel (1864–1943) var en sanseløs begavet skulptør, nærmest et geni, som gikk til grunne og havnet på psykiatrisk sykehus.
Som en smellvakker, begavet kvinne ble hun assistent for giganten Auguste Rodin, en av verdens største kunstnere. Den verdensberømte skulptøren tok imot den skjønne med bokstavelig talt åpne armer.
Det kvinneglade kraftsentret bygget henne opp som elev, men hun ble mye mer enn det. Medarbeider, modell, inspirasjonskilde – og selvsagt elskerinne.
Forholdet var brennhet, men som kunstner var det nærmeste umulig for Claudel ikke å komme i skyggen av mesteren. Det endte dramatisk.
Med en annen stil slo Claudel gjennom i 1903, men allerede i 1905 fikk hun mentale problemer. Hun beskyldte Rodin for å ha stjålet hennes talent og misbrukt henne, og hun stilte økonomiske krav.
Det endte med katastrofe for Claudel, med varig opphold på institusjon. Imens la Rodin Frankrike for sine føtter.
Se filmen – den er ypperlig fotografert og har storartete skuespillere, masse kunsthistorie, erotikk og drama. Hva mer kan man forlange?
John William Waterhouses Kirke ser på oss, nærmest hypnotisk, og vi er nesten klare til å ta imot koppen. Dette er øyeblikket der Odyssevs skal ta imot vinbegeret og enten bli lurt eller motstå.
Bellinis «Oppstandelsen» har en slags barnlig naivitet i mine øyne. Lett å undervurdere, men studerer vi det nøye, ser vi den skyhøye kvaliteten.
I Ettore Scolas mesterverk skildres et menneskelig vakkert, poetisk og sårbart møte mot et voldsomt politisk bakteppe.
Cimabues korsfestelse er et merkelig kunstverk. På en måte moderne og fritt, og svært spesielt å bivåne i virkeligheten.
Motivet «Pieta» er et av kunsthistoriens viktigste motiver og betyr «fromhet»; den døde Kristus i armene til den sørgende mor. Det er virkelig påskebudskapet.
I utstillingen Spor i sjø viser Ingvar Moi grafiske trykk av gamle ror – formet av sjø og tid, og gjenskapt i stort format.
I 2009 fikk jeg mulighet til å skildre Peterskirken fra en annen vinkel – et høyere kamerastandpunkt. Lyseksplosjonen gjennom vinduene i kontrast til de små menneskene i inngangspartiet ble til det bildet jeg ønsket.
Inge Morath ble som første kvinne medlem av «gutteklubben» Magnum. Men lamaen er – dessverre – intet snapshot.
Langstrakte kropper, svevende former og et mørklagt atelier. På denne langfredagen skriver jeg om El Grecos korsfestelse.
Henry B. Goodwins bilder av Stockholm er myke, romantiske – og kompromissløse. En fotograf som ble skjøvet ut i kulden, men hentet tilbake som en klassiker.
