Doctor Zhivago på skjærtorsdag
David Leans filmatisering av Boris Pasternaks roman Doktor Zhivago er et ufattelig mesterverk. David Lean har alltid vært en av mine helter. Sort-hvitt-filmene fra 1940-tallet er klassikere: Oliver Twist og ikke minst en av verdens beste filmer, Brief encounter, står som søyler i filmkunsten. Så kom The Bridge on the River Kwai og Lawrence of Arabia, og senere Ryans daughter og A passage to India.
De fleste av filmene fra 1950- og 60-tallet er gjort på 70 millimeter. For en kvalitet! Imidlertid ble Doctor Zhivago (1965) gjort på 35 millimeter – filmen var allerede for dyr.
Sett med kule 2020-briller: Er filmen i overkant romantisk? Kanskje det. Er det hele litt for teaterpreget? Muligens. Men la deg forføre av mesterregissøren, historiefortelleren og kanskje tidenes beste klipper: sir David Lean.
Og for en gjeng med skuespillere! Omar Sharif, Julie Christie, Geraldine Chaplin, de britiske legendene Alex Guinness, Tom Courtenay og Ralph Richardson samt amerikaneren Rod Steiger og opprøreren Klaus Kinski.
Boris Pasternak, en av Russlands største forfattere ble født i 1890. Han var jødisk, og det var ikke det enkleste på den tiden heller. Han skrev Doktor Zhivago på 1920-tallet og arbeidet i ti år før den ble gitt ut. Den ble forbudt i Sovjetunionen – hans anklager mot de kommunistiske opprørernes behandling av den øvre klasse er et bakteppe for historien som foregår før, under og etter den russiske revolusjonen. Men historien er en kjærlighetshistorie. Og akkurat som doktor Zhivago, elsket Pasternak to kvinner.
Boken ble etter hvert smuglet ut og ble en verdenssuksess. Pasternak fikk Nobelprisen i litteratur i 1958, men måtte pent takke nei da han fikk beskjed om at hvis han reiste til Stockholm, ville han bli nektet adgang til hjemlandet for resten av livet. Hans kjærlighet til Russland vant.
Pasternak døde i 1960, og hans elskerinne Olga ble sendt i arbeidsleier.
David Lean må være en av de mest profesjonelle kunstnerne i verdenshistorien. Teamet brukte neste ett år på å finne locations, de reiste over store deler av Russland. Skuespillerne ble sendt til Finland i en periode da det var minus 40 grader der, for å lære hvordan man opptrer i bitende kulde. Opptakene startet i desember 1964 og varte til oktober 1965.
Filmens drama skildres gjennom doktor Zhivagos (Omar Sharif) øyne. Zhivago var en poet, og diktene kunne ikke leses opp i filmen – men observeres og fornemmes gjennom poetens sanseapparat. De andre skuespillerne skulle skinne – Zhivago var publikums øyne.
Lean ønsket at ondskapen, slagene og grusomhetene skulle være estetiske, med en skjønnhet i brutaliteten. I kjærlighetsscenene, derimot, ønsket han det motsatte. Han søkte bak skjønnheten og skapte et rastløst preg med hardere lys og en mindre romantisk setting.
Det er et ufattelig oppbud av statister i filmen, som er et vidunderlig kostymedrama. Lean ville kun arbeide med de beste i alle fag. Topptrente ryttere, flotte damplokomotiver, et fantastisk lys som varierer fra varm sommer til bitende kulde. Lean introduserer revolusjonen med en kald, blåaktig, nesten fargeløs scene. De røde flaggene står ut som lysende fakler.
Moskva ble bygget i Spania, 800 arbeidere arbeidet i 18 måneder. Mot slutten dukker det opp en eventyraktig scene, huset er dekket av is. Det er sanseløst vakkert hvis man er villig til å gå inn på filmens premisser.
Det er viktig å tenke på at filmen er analog. Mulighetene i etterarbeidet var svært begrenset sammenliknet med vår tid.
For meg et det nesten ufattelig at noen kunne gå løs på et prosjekt som dette.
God fornøyelse!
Behind the scenes
George Hoyningen-Huene (1900–1968) var en mester i det fotografiske faget. Han arbeidet i storformat og var en lysmester av rang.