Fellinis Roma
All kunst er biografisk. Perlen er østersens selvbiografi. Selv om jeg bestemte meg for å lage en film om en flyndre, ville det likevel bli en film om meg.
Federico Fellini
Abstinensen etter Roma er stadig stigende. Jeg hungrer og tørster etter å sitte ute i den vidunderlige byen og bli servert hvitvin og spaghetti alle vongole, grillet fisk og bistecca fiorentina av strålende servitører. Tenk atter en gang å kunne ta inn skjønnheten i bygningene, kunstskattene og kirkene – sitte i skyggen av den store verdenskulturen. Dessverre er det fremdeles en fjern drøm.
I ventetiden får vi døyve litt av savnet med å se den burleske klassikeren «Fellinis Roma» fra 1972! I denne herlige drømmen om Roma får vi det meste: kostelige restaurantscener, geistlig moteoppvisning, komikere, barmfagre prostituerte, hete drømmer, hysteriske filmarbeidere, inngang til Roma fra motorveiens kaos og en motorsykkeltur gjennom byens gater i nattens fløyelsmørke. Selv Romas store skuespiller og diva, den sensuelle Anna Magnani, får vi følge til porten en nattetime.
Til tross for at Roma og filmen bobler av liv, ligger hele tiden vissheten om forfall og død under. Roma blir en mor av kjøtt og blod som innbyggerne søker seg mot, som en besteforelder, en skjøge, med umoral og hellighet.
Regissøren Federico Fellini er fortsatt en folkehelt i Italia. Han står for vitalitet, kreativitet, livsbegjær og drømmefortellinger. Han sa en gang at «filmen er en guddommelig måte å fortelle om livet på, å konkurrere med Gud fader.»
Ingen annen filmskaper jeg kjenner til har fremstilt så mange underlige karakter på lerretet, eller våget å skildre leken seksualitet og drømmer, som Fellini. Han var mer opptatt av å filme enn av selve resultatet – filmingen var for ham et intimt kjærlighetsforhold, med raseri, fortvilelse, godhet og begeistring.
I Fellinis favorittrestaurant, som ligger like ved Villa Borghese, og som vi ofte hygger oss på under workshoper, har de en sala Fellini. Der er hans filmkamera og regissørstol samt hans karakteristiske hatt og frakk. Hovmesteren oser av stolthet når han viser oss rundt.
Sett på filmen, hent et glass og lytt til Nino Rotas herlige musikk. La deg forføre.
George Hoyningen-Huene (1900–1968) var en mester i det fotografiske faget. Han arbeidet i storformat og var en lysmester av rang.