Komponisten Ola Gjeilo
Jeg elsker cd-er! Til workshopen min i Venezia i høst kjøpte jeg samleplaten Paradisum: Serene sacred songs. En fabelaktig cd med noen av de beste innspillingene jeg har hørt av Wagner, Schubert, Bach, Bruckner – hele gjengen. Med verdens beste solister.
Ett musikkstykke stusset jeg ved. Inderlig vakkert, kanskje litt søtt – men likevel forførende, betagende. Og jeg hadde ikke hørt det før!
Da jeg spilte det som morgenmusikk i Venezia, ble det følelsesmessige reaksjoner. Det «over-vakre» oljet nervene og ga tårekanalene næring. Musikken passet perfekt i det vakre undervisningsrommet, noen få meter fra kanalen, med melankolien som bakteppe.
Den spanske eller italienske komponisten var ukjent for meg – en Gjeilo. Han eller hun måtte undersøkes, og akkurat nå – i skrivende stund – ser jeg at Ola Gjeilo av alle ting er norsk! Og fra Norges tristeste sted, Skui mellom Sollihøgda og Sandvika.
Og ikke nok med det – han er 28 år ynge enn meg! Man lærer så lenge man lever, og ja – det er håp for ungdommen.
Vil du vite mer?
På Spotify kan du høre Paradisum: Serene sacred songs
Les mer om Ola Gjeilo på hans nettsted
Ola Gjeilo på Facebook
Intervju med Ola Gjeilo på classicalmpr.org
Den er ganske uhyggelig, den jødiske kirkegården i Warszava. Perfekt for mine bilder! Kirkegården er gjengrodd, trær har falt, og melankolien ligger som en klam hånd over stedet. Men i uhyggen er det en brutal skjønnhet som tiltaler meg.