Poeten Lars Saabye Christensen
Lars Saabye Christensen, forfatter. Foto: Morten Krogvold
Poesi må leses sakte. Og jeg foretrekker å lese gode dikt flere ganger. Og reflektere.
Lars Saabye Christensen er en forfatter de fleste betrakter som en del av nasjonens hukommelse. Som poet viser han en enda dypere side. Det viktige for meg er de tankene jeg får av Saabye Christensen antydninger.
Hver pust: en tanke, tyngre for hver gang en ny
føyer seg til rekken, som skal ende i denne innsikt:
at du aldri skal forstå. Dette er det eneste du vet:
at du aldri skal få vite. Slik kan du lengte, lengte
etter å være tankeløs. Og ditt ønske skal bli oppfylt.
Innerst i gleden hviler en sorg, født av denne gleden.
Og jeg vet: der elvens strøm snur, er det ingen vei
tilbake. Jeg har vært der, jeg har vært der, ved elvens
skulder. Der det aldri er tid til å vente. Der det ikke
er noe valg. Der valget er tatt.
Begge diktene er fra diktsamlingen «Stempler», utgitt i 1989.
«I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for andre», skriver Fjodor Dostojevskij. Og fortsetter derfra.
Zhang Kechun oppsøkte Den gule flod for å lete etter spor av en kultur som står for fall når den moderne tid visker ut historien.
Maya Deren var pioner innen eksperimentell dansefilm. Kameraet ble et medskapende uttrykk i et fritt og kompromissløst kunstnerskap.
Frode Norman arbeider i grenselandet mellom det abstrakte og det figurative. En selvlært kunstner med sterk strek og tydelig egenart.
Ekspresjonisten, kubisten, surrealisten og naivisten Paul Klee var tilsynelatende alltid påkoblet. For ham var det barnlige et ideal, noe man ser i verk som «Fish Magic».
Var Anna Atkins den første kvinnelige fotografen? Hun var i hvert fall en pioner som trosset tidens begrensninger.
Bjørnstjerne Bjørnsons «En glad gut» gir et blikk på skolestart i gamle dager – det første møtet mellom lærer og barn.
Fra krigsskade til modernist: om Jacob Weidemanns søken etter lys og markblomster som kunstnerisk filosofi.
Den intellektuelle fotografen Gisèle Freund måtte flykte fra Tyskland etter å ha kritisert Hitler offentlig, men mottok senere Æreslegionen i Frankrike.
En tom stol. En familie i sorg. Dario Mitidieris «Lost Family Portraits» gjør fraværet umulig å overse.
