Blogg

Morten Krogvold skriver om ting som inspirerer ham og egne bilder.

Erik Byes gravtale for Hans Børli

 
 
Hans Børli, forfatter  av Morten Krogvold

Hans Børli, forfatter av Morten Krogvold

 
 

Jeg har skrevet om Hans Børli flere ganger. Personligheten og diktene appellerer til meg som få andre. Han er for meg en helt, på lik linje med min favorittfotograf Josef Sudek fra Tsjekkia. Begge er ujålete kunstnere, som tross alle odds lykkes – og som arbeidet med små, lokale inntrykk som de løftet til verdenskunst.

«Skogens dikter» ble Hans Børli kalt. Kolbein Falkeid får ofte tilnavnet «Havets dikter». Merkelapper de begge helst ville vært foruten.

Hans Børli var forut for sin tid både når det gjaldt naturvern, politikk og skildringer av menneskenes ensomhet. Og universet.

Erik Bye (kommer det flere personligheter som Hans og Erik i vår tid?) skrev den vakre gravtalen natten før Børlis begravelse. Som vanlig ringte han sin sekretær i NRK og vekket henne flere ganger for å lese og få aksept for teksten.

Til Hans

Stilt nå Hans,
inne på dine stier …
Søkk etter dine fotefar
i høstlig myrlende.
Men støvlesnutene
peker bare en vei nå:
innover
mot den største,
mest hemmelighetsfulle,
av alle skoger.

Vi vet du er trygg der inne.
Folk har gått der før:
Kont-jo
Kal og Brede.
Far din,
han som berget smågrana
fra å knekke under vinterbøra.
Mor di
– hun med sangersinnet –
som feide bøss av kjøkkengolvet
med gåsefjær …
Ditt eget folk – som du aldri svek.
Og det store navnløse
som du alltid lette etter.
Vi vet at du er trygg der inne.

Bålene dine, Hans
– å, de var mange! –
er brent ned,
men ligger der ennå
usett.
Som runde, svarte skrifttegn
etter deg.

«Punktum», liksom, i måsan,
for tanker du tenkte, drømmer du drømte.
Du bar dem hjem i kveldslyset
til Magnhild og Beate,
og til det lille, blå bordet ditt.
Der satt du –
med dine tommerhoggerhender
og famlet, søkte etter
Språket
Språket som gjør et folk til et folk
(og som du fryktet at vi skuslet bort).
Søkte – ofte fortvilet
etter ordene,
de små muselort-svarte
og de andre
de vinterhimmel-veldige.
Som ennå ingen hånd
hadde våget å føre i penn.

Ja, du søkte, ville være på reise, sa du.
Å, jeg har reist mye, venn.
Sett fjerne steder,
byer, tårn og torg
og mennesker
(FOR mange – tror jeg nok – har tiden lært meg.)
Du sa, du «misunte» meg alt dette.
Men tro meg:
Du reiste lenger
enn de fleste
av oss som har samlet hoper
av gulnede flybillett-kuponger
og koffert-lokk
med rene flekk-tyfus
av spraglete turist-etiketter.
Ja, du reiste lenger,
favnet mer, sanset mer
ved bare å gå over tunet på plassen der
hjemme
der mor di en gang
ga deg livet!

Men vakkert skrev du
om New Oreans!
Jeg har vært der, Hans.
Ligget på ødslige
hotellrom,
studert kingelvev i taket,
tellet flekkene i grelle tapeter,
og lyttet i natten,
lyttet forgjeves
etter tonene til Louis Armstrong.
Han var ikke i byen.
De sa han hadde reist. Jeg tror så menn
– til Børen sjø!
for å spille en blå tone
for en bror som satt og
våket langt nord i verden
ved et lite, blått bord …

Fant du det du søkte, Hans?
Ved bålene dine? Ved bordet?
Ikke alt, kan hende.
Hvem gjør vel det?
Men det du fant
har løftet,
og skal løfte,
øyne som du aldri møtte
– spørrende, undrende,
og med håp
opp mot stjernehimmelen
over menneskesinnets
endeløse, evig gåtefulle skoger …

Mer om Børli

Fra min julekalender i 2012: Ord fra Hans Børli
Fra Facebook 24. mars 2016: