Skulptøren Claes Oldenburg
Claes Oldenburg. Foto: Hans Hammarskiøld, 1966.
Det kommer en herre med hatt og frakk nedover en londongate med en gigantisk tannpastatube. En fotgjenger snur seg, naturlig nok forvirret, for å se hva som skjer. Claes Oldenburg (1929–2022) var en av popkunstens giganter, noe kvinnen på gaten neppe vet.
Det er så mye å si om ham, men la meg på noen få linjer komme med en minioppsummering:
Oldenburg ble født i Stockholm, og bodde også i Oslo. Da familien flyttet til Chicago, kunne han ikke språket, men utviklet en egen fantasi- og drømmeverden. Som ungdom frekventerte han strippebarer, der han samlet en serie indre erotiske fantasibilder som han brukte hele livet.
Popkunsten hadde kommet, ikke minst fra komponisten John Cage, som ofte hadde gatelyder med i musikken. Ideen var å rive ned skillet mellom kunsten og dagliglivet. Kunstnerne begynte å ta tegneserier og hverdagsgjenstander inn i kunsten; klisjeene betraktet på en annen måte.
Oldenburg studerte drama og litteratur før han satset på kunsten. Han flyttet til New York, der han arbeidet på et bibliotek som bokstabler – han kunne på den tiden ikke leve av sin kunst. Fikk etterhvert utstillingstilbud, men ble ikke popkunstens «yppersteprest» før i 1962.
Han uttalte: «Den posisjonen jeg, og andre som ligner meg, inntar, er som den overfølsomme og hyperintellektuelle i en ufølsom verden SOM IKKE ØNSKER Å FLYKTE eller som innser at det ikke er mulig å flykte. Vi blir derfor klovner eller vittighunder eller vismenn. Faren er at vi glemmer kunsten og bare lager lignelser, vi blir vismenn istedenfor kunstnere.»
I 1965 fikk Oldenburg seg et stort studio og begynte å lage enorme skulpturer. Poenget var latterliggjøre banalitetene i amerikanernes liv, med noen elementer av erotisk eller obskøn art.
«Jeg er for en kunst som er politisk-erotisk-mystisk, som gjør noe mer enn å sitte på rompa på et museum hele dagen. Jeg er for en kunst som tar opp dagliglivets dritt og likevel overvinner den. Jeg er for en kunst som utvikler seg uten å vite at den er kunst i det hele tatt, en kunst som får sjansen til å starte på null», sa han.
Claes Oldenburg and Coosje van Bruggen's Shuttlecocks, 1994 on the grounds of the museum The Nelson-Atkins Museum of Art, Kansas City. Foto: Attilio Maranzano.
I 1977 giftet Oldenburg seg med museumskuratoren Coosje van Bruggen, og sammen lagde de en rekke gigantiske skulpturer i det offentlige rom. Gjenstandene var badeballer, halvspiste epler, badmintonballer, knappenåler, murerskjeer med kirsebær, soft-is og lignende. Skulpturene finnes i parker og foran bygninger over store deler av USA og Europa.
Vil du vite mer?
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!