Den russiske filmskaperen Andrei Tarkovsky skapte syv spillefilmer før han døde så altfor tidlig, natten mellom 28. og 29. desember 1986. Hans kunst var en tidsreise med referanser til store deler av vår kulturarv.

Åpningsbildet i hans første spillefilm, Ivans Barndom (1962), viser en vakker gutt foran et blomstrende kirsebærtre. Sluttbildet i hans siste film, Offeret (1986), viser en liggende, døv gutt under et dødt, nakent tre. I filmen Stalker (1979) filmer han et kalenderblad med sin kommende dødsdato, drivende i rennende vann.

Det er ikke bare Ingmar Bergman som mente at Andrei Tarkovsky var tidenes fremste filmkunstner.

Da Anita Hamremoen startet sin serie «A letter to Tarkovsky» for noen år siden, ante hun ikke hvor det skulle ende. Sakte, men sikkert dreide prosjektet og ble en tidsreise ned i hennes egen barndom og ungdom, og et dykk ned i hennes drømmer og lengsler. Hun ble ledet inn i en verden som for de fleste forsvinner i de daglige gjøremål, og som de sjelden får kontakt med.

Det var aldri meningen å illustrere Tarkovskys filmer, det ville vært meningsløst. Hun valgte å la seg inspirere av Tarkovskys univers: stillheten, skjønnheten i det dempede lyset og gråtonenes melankoli.

På mesterlig vis har Hamremoen brakt inn deler av Tarkovskys symboler i sine fotografier; hester, vann, ild, jord, schäferhunder, duer, ensomhet, undring, stillhet og mennesker i landskap med relativt høyt kamerastandpunkt – som for Tarkovsky er det viktig å understreke at menneskene er en del av jorden og tiden).

Hamremoen var Director’s Choice på Nordic Light International Festival of Photography i 2014. Bildene hennes tvinger oss til å tenke egne tanker mens vi nyter en melankolsk skjønnhet som ikke er innsmigrende.

Vil du vite mer?

Se mer på Anita Hamremoens offisielle nettsted
Les mer om «A letter to Tarkovsky» og se intervjuer med Hamremoen på The State Russian Museum and Exhibition Centre ROSPHOTOs offisielle nettsted